Blodalvorlig lekenhet

Feilfritt leverer Sammy og Johnny Bennet settet sitt på Ingensteds, under deres nye prosjekt Deki Alem. Før kjent som Bennett har brødrene nå forlatt det svenske språket og restene av svensk fløtepus-rap.

Tidligere i år varmet de opp for Gorillaz på Skansen i Sverige, et kvalitetstempel som ikke går vekk i vask – selv med høye temperaturer under kveldens opptreden på by:Larm.

Busemannen hviler aldri
Tekstene er skeptiske, uvennlige og tidvis voldelige. Religiøse referanser florerer i selvkritiske og samfunnskritiske betraktninger - med «Act nice» og «Wet Paint» som høydepunkt. Humor går denne aggresjonen og mørke hardt i møte.

«Chikken at the mall» er kødding smidd i gull, og når duoen spiller ping pong med vokalen på scenen, blir det tydelig hvor livsbejaende Deki Alem er. Da kan man nesten tilgi at konserten lener seg kun på vokal og tracks, der lydlandskapet gir stort rom for litt mer organiske elementer på scenen.

Sonisk er det som å bli jaget av en busemann med førti i feber. På «Leave me alone» bryter noen synther inn som høres ut som skriket til et veldig trist spøkelse og et veldig lite et, før en løpende og skulderhevende bass igjen overtar. For de hjemsøkede låtene er også et diskotek, der påvirkningen av drum n’ bass får på dansegulvet, med hiphop, pop og punk som partner. 

Samurai Jackesque
Duoens sjangeroveskridende originalitet leder til obskure assosiasjoner. Jeg tenker på både Samurai Jack og Cowboy Bebop der jeg står i det det pakkede lokalet. Akkurat hvor krysningen går mellom to svenske brødre og to sci fi-lovløse er ikke ferdig utforsket. Men til felles har de en blodalvorlig lekenhet, så gjennomført at når Deki Alem dropper EP til neste år, vil det utvilsomt være av internasjonal klasse.