Parodisk

Den eneste låten Ben Bridewell mestrer å synge denne tirsdagskvelden er ironisk nok en coverlåt. Når Band of Horses-vokalisten synger «Neon Moon» av Brooks & Dunn låter det flott og behersket. Det tydeliggjør et nesten trist faktum: Mannen er fengslet av egen diskografi, fylt av en haug med låter han ikke klarer å komme seg helskinnet gjennom. Nettopp «Neon Moon» går fint fordi det er den eneste låten som går i et langt lavere stemmesjikte enn der Band of Horses-låtene i kjent stil befinner seg. 

Go country or go home, Ben! 

Verst blir det når kveldens versjon av «No One's Gonna Love You» fyres av tidlig i settet. Lighterne burde vært i været, tårene burde trillet og stillheten vært total. Istedet får vi slappe skuldre, stive nakker og en versjon fullstendig blottet for nerve. Den plumper avgårde i en buldrende utgave – helt uten finesse og helt uten følelse. Den fyker blast forbi som et tilsølet minne. Det er nesten ubegripelig hvordan man klarer å svi av en slik elsket og for mange nær låt, på en så pannekakeflat måte.

Pannekaka og eventyret
Men der pannekaka ruller videre i eventyret, synker heller dette settet sammen i en reell bekymring for om vokalisten skal klare overgangen til neste låt. Slik skal det ikke være når et ikonisk band fra 2000-tallet står på scenen i hovedstaden. 

Men så er det som nevnt heller ikke bare vokalen som er problemet. Som med «No One's Gonna Love You», får også «Dilly» en ganske stygg behandling. Den hører mer ut som en bil som blir knokset enn den yndefulle og søte låten den skal være. Og «Is There A Ghost»? Vi kan si såpass at den faktisk er i nærheten av å være en skygge av seg selv, men ikke stort mer. 

Man kan spørre seg hvorfor de velger så ustø og hjerteløse versjoner av låtene sine. Man kan også spørre seg hvor mange takes denne mannen trenger i studio før et vokalspor sitter uten hundre og førti uhumskheter. 

Dårlig lesning av publikum
Mens publikum mot slutten renner ut som en trakt der jeg står, forsøker amerikanerne å tette hullene med enda et cover etter den foregående country-suksessen, men herregud så dårlig lesning av publikum det er. Bandet velger seg den obskure låten «Three Ears» av Elk City, en låt Band of Horses har spilt mer enn det komplett ukjente bandet selv har gjort. 

Helt avslutningsvis skal det nevnes at det lille mesterverket «The Funeral» var en av få låter som klarte seg. Den blir fremført i en noenlunde vakker lyddrakt, men den er likevel symptomatisk for hele konsertens problem. Det føltes som ren flaks at Ben Bridewell kom seg gjennom de krevende partiene som han der – i likhet med nesten hele bandets diskografi – selv har skapt for å nærmest henge ut seg selv kveld etter kveld.