INTERVJU: Band Of Horses: – Noen må kjøre denne j***a bussen!

I et åpenhjertig intervju forteller Ben Bridwell fra Band Of Horses om å sparke bandmedlemmer, bli frustrert over øredøvende stillhet og om et møte med ville prærieulver.

– Helt ærlig følte jeg etter seks plater: hvis ikke meg, hvem? Hvem forstår dette bandet bedre enn meg? På dette tidspunktet burde jeg kunne styre bussen litt mer.

Forrige uke slapp Band Of Horses sitt fjerde album, Things Are Great. Det er det første fullengde albumet på seks år, siden Why Are You OK. Lydmessig er albumet en tilbakekomst til deres tidligere sound og den typen rå etos som ligger bandets hjerte nært. Sanger og frontmann Ben Bridwell har nå selv tatt en større plass i produksjonen

– Vi har laget en annen type album før, jeg antar at det var derfor det tok så lang tid også. Vi gjorde en spesiell type produksjon som jeg ikke visste var hva jeg ville at vi skulle være. Det var bra, men noen av låtene var ikke så gode, og jeg ville uansett endre hvordan produksjonen hørtes ut. Så etter et visst punkt tenkte jeg: «Noen må kjøre denne jævla bussen!».

Selv om Ben i stor grad har vært sjåfør i produsentbussen, har også produsent Wolfgang «Wolfie» Zimmerman vært med å styre. Wolfie, som startet som trommeslager i Brave Baby, er i dag en anerkjent produsent i de sørlige delene av USA. Han har jobbet med blant andre Grace Joyner, Johnny Delaware, The High Divers, The Artisanals og nå Band Of Horses.

– Han er litt som en lillebror. Det er en ny generasjon kule låtskrivere og artister i Charleston, de er ganske mye yngre enn meg, noen ganger 10 til 15 år yngre. Så jeg er, om ikke den merkelige onkelen, så i alle fall som storebror, og har prøvd å være en mentor der jeg kan. Ta dem med på turné, syng sangene deres eller hjelpe dem med produksjon og sånt. Og Wolfie, han er som en magnet som tiltrekker seg alle disse menneskene. Vi har blitt så gode venner, det har vært helt fantastisk. Det er kjempegøy når du møter en ny venn, ikke sant? Og Wolfie og jeg, vi er begge tagget på å lage musikk og en kul lyd. Vi liker både trommer og å spille alle instrumentene, uten kanskje å være best på det, men vi har det gøy og er som sjelevenner på den måten.

Hva følte du ikke fungerte på den forrige platen?

– Det enkleste å påpeke er at låtene er forskjellige. Noe var litt off, låtene er så fulle av lyd at det noen ganger føles litt overdrevet, liksom? Jeg ønsket å gå tilbake til en mer rå tilnærming, og da ble Wolfie katalysatoren som tok oss tilbake til det som føles mer som oss selv. Bare fordi du har råd til å spille inn, betyr ikke det at du bør gjøre det, hvis du forstår? Den nye føles mer punkrock, organisk og høres mer ut som et band, etter min mening.

Medlemmer har kommet og gått gjennom årene. Har du lagt merke til noen fordeler med å bytte ansatte på den måten?

– Jeg tror absolutt jeg merket fordeler. Også ulemper noen ganger, men jeg tror greia var at jeg ville ha nytt blod, jeg ville gjøre noe annerledes i alle fall. Før jeg sparket Bill (Reynolds, red.anm.) og Tyler (Ramsey, red.anm.), var jeg veldig ivrig etter å gjøre noe annerledes en stund. På samme måte som Neil Young med Crazy Horse, ønsket jeg å finne ut hvordan det ville være å spille inn med et annet band. Jeg ville riste, og det ble rystet. Fyren som selger merch fikk spille gitar, så kom Matt (Gentling, red.anm.) tilbake til Band Of Horses, og de har begge god punkenergi. De kommer fra undergrunnsverdenen med punkpåvirkninger og bidro med et løft til låtene. Det kan høres i hvordan de spiller og i energien.

Så det var et bevisst valg å hente inn nye medlemmer?

- Ja, selvfølgelig. Jeg tenkte allerede på det da jeg sparket Bill og Tyler. De sluttet ikke. Jeg sparket dem. Men jeg fortalte dem at det var en midlertidig ting, jeg sa på en måte: «Jeg vil bare prøve noe annet en liten stund.» Jeg tror de tok det som «dette er slutten» også, og så løp de. Men til slutt tror jeg det bidro til et sårt tiltrengt løft. Det er helt greit å være åpen om det, jeg sier sannheten min og de snakker gjerne sin.

Under produksjonen av Why Are You OK ble det lagt mye fokus på selve låtrekkefølgen, er det noe du tok med deg mens du jobbet med Things Are Great?

– Jeg blir ofte, spesielt med dette albumet, så oppslukt av det hele. Alle grunnboltene som kreves for å bygge den sammen gjør meg litt borte i sluttfasen. Med denne plata hadde jeg i hvert fall ingen anelse om hvilken sangrekkefølge vi ville ha. Vi gikk gjennom flere versjoner og det har tatt omtrent fire år å spille inn faenskapet. Heldigvis hadde jeg god dømmekraft fra en ny ledergruppe og min daglige leder Sarah. Hun valgte sangrekkefølgen, og jeg sa: «Helvete ja! Jeg har ikke hørt det slik før, men det høres ut som et album for meg, så kjør på». Jeg vil ikke ha mer å gjøre med den jævla platen. Det var et vondt album, det tok meg ut.

Hvordan kjennes det nå, blir du inspirert til å skrive nytt eller er en pause nærmere for hånden?

– Så, jeg ville elsket det om nye låter kom og banket meg på skulderen, og fikk ting til å rulle videre. Men jeg føler at det er vanskelig å komme videre når jeg har et prosjekt som er på gang. Som en fugl som ikke har forlatt redet. Det er en ting jeg får for meg selv, kanskje bare en dårlig vane, at hvis en ting ikke er helt klart, kan jeg ikke gå videre. Jeg tror det er derfor jeg har spilt inn cover og sånn. Det er vanskelig å gå videre når gamle ideer ikke er klare. Jeg vil gjerne ha et nytt album som går fort, men kreativiteten og denne jævla covid-greien, det føles noen ganger som om jeg bare tvinner tommeler.

Hva har vært dine største musikalske utfordringer siden covid?

- Det er tøft. Jeg vil ikke bruke for mye tid på den saken, men det jeg kan si er at det har vært vanskelig å ikke nå ut til menneskene som jeg fortsatt føler vi påvirker. Vi kan påvirke, om ikke livene deres så i hvert fall deres kveld i byen vi spiller. Det har også vært tøft økonomisk, ingen liker følelsen av å være økonomisk desperat, det er ikke bra for psyken. Og all galskapen, verden i kaos og hvor skjøre vi er når vi håndterer det.

Hvordan har det vært påvirket deg kreativt å være i karantene, personlig og som band? Å være isolert gjør noe med kreativiteten, om det enten begrenser den eller ikke i det hele tatt.

- Ja, jeg hører deg. Det er ubehagelig å ha så mye alenetid. Jeg har i hvert fall vært mye for meg selv. Og det er morsomt hvor lite produktivitet jeg har klart å mane fram. Det har vært en slags kreativ sløvhet noen ganger, fordi det føles som om du lever samme dag om og om igjen og savner de levende delene av livet, enten det handler om samtaler eller bare hvordan ting pleide å være. Å være ute gir meg mye mer kreativitet. Gjennom hele denne perioden føles det som om jeg ikke pissa. Jeg har laget cover og sånt, men jeg har ikke skrevet så mye og jeg lurer på om det er i forventningen med å gi ut dette jævla albumet. Men jeg tror det handler om mangelen på menneskelig interaksjon, faktisk.

Ben går inn på hvordan han pleide å forlate alt for «en eller annen hytte i fjellet» med håp om at ensomhet skulle resultere i noe godt.

– Etter hvert som jeg blir eldre har jeg merket at det ikke fører til så fine ting lenger. På et tidspunkt under disse besøkene, lenge før covid, som for 15 år siden, dro jeg på hytter og sånt. Jo eldre jeg ble, jo mer begynte jeg å avsky ensomhet. Å være i de hyttene gjorde meg mer frustrert over den øredøvende stillheten i mine egne tanker. Så jeg ble alene. Jeg begynte å føle meg ensom for første gang, som ekte ensomhet. Så da covid kom, tenkte jeg: «Fy faen, nå er jeg tilbake der jeg var før hvor jeg ikke får den menneskelige utvekslingen, som jeg pleide å hate, i det minste trodde jeg at jeg gjorde det.» Jeg trodde jeg ikke ville være blant folk, og nå som turneer blir avlyst og alt det der, har jeg ikke lov til å møte folk, som jeg nå innser at jeg virkelig trenger... Unnskyld dypdykket der, men... Det er sant. I hvert fall for meg.

Da må det være en deilig følelse å kunne gi ut albumet nå?

- For helvete! Ja. Jeg er spent. Jeg liker platen veldig godt og synes vi har tatt det riktige valget i hvordan den låter, og dette er også noen av de beste sangene jeg har gjort på en stund også, så jeg er veldig stolt. Jeg er klar til å gi det ut til alle, og jeg tror noen mennesker kan trenge det, for å være ærlig.

Har du en personlig favorittsang på plata?

- Hmm, det er vanskelig fordi jeg ikke liker å høre på min egen musikk... Det varierer, men jeg ble minnet på i går, i et annet intervju, om en sang jeg ikke en gang husket var på plata, kalt «Ice Night We're Having», tror jeg ? Det skjedde på et islandsk hotellrom, hvor vinden blåste gjennom et vindu, og jeg tenkte: «fader, nå må jeg skrive en sang i denne tonearten», så jeg reiste meg og skrev den. Så det er godt mulig at det er en av de kulere låtene på plata, men pokker om jeg vet, det er vanskelig å se skogen av alle trærne når man lager.

Glad du nevnte det, jeg hadde tenkt å spørre om stemmen på slutten som sier «Y'all! Chill! Cut it out. Tired of it. That’s what I thought.» Hva handler det om?

– Ja! Det er en gjeng ville coyoter som var utenfor døren min. Jeg spilte inn en demo i Stinson Beach, California, og det var morsomt fordi jeg trodde hylet deres ville passe godt med vinden fra vinduet på det islandske hotellet. Verdener fra hverandre vet du. Coyotene hylte så jeg hørte det i hodetelefonene gjennom mikrofonen. Så jeg gikk ut og tenkte «dette blir gøy» og testet om jeg kunne få dem til å holde kjeft, og jeg lyktes.

Så det er du som sier kjeft på slutten?

– Ja! Absolutt! Og det gjorde de!