Konsertanmeldelse

Nonchalant og halvhjerta

Franz Ferdinand

Sentrum Scene, Oslo

Franz Ferdinand leverte en flat og uinspirert opptreden for et publikum det var alt for enkelt å begeistre.

Tirsdag kveld spilte et av det tidlige 2000-tallets største rockeband på Sentrum Scene. Glasgow-gjengen tok verden med storm via ekspressiv, stilren og catchy «post-punk revival». De bærer gjenklang av en svunnen tid hvor The Strokes var midtpunktet blant alle disse kule banda, gjerne bestående av hengslete hvite gutter med skinny-jeans som levde ut rocke-klisjeen med tung drikking og klysete attitudes.

I 2022 feirer Franz Ferdinand sitt tyvende år sammen siden de spilte sine aller første gigs på venners husfester i den skotske hjembyen. 

Verdensherredømme og FIFA
Franz Ferdinand traff på første forsøk. Låter som bar preg av delvis ufaglærte instrumentalister resulterte i en sound bygget på simplistiske og markante riff, gjerne over en discobeat, med brautende, særegne vokaler i front. Fra tiden hvor alle rockebands debutalbum simpelten ble kalt opp etter bandet selv, ble Franz Ferdinand av Franz Ferdinand, noe av det største av det største i rockeverdenen. På kort tid hadde bandet landet grammy-nominasjoner, NME-pris, Brit-Awards og tonnevis med chartings på en rekke topp 20-lister både innlands og utlands.

Mest kjent ble de for sin store hitlåt «Take Me Out» som skjøt dem rett inn i mainstreamen via blant annet Guitar Hero, Singstar og FIFA. En låt alle noenlunde kjenner og kan nynne med på. 

Siden den gang, rundt et halvt dusin album senere, har de aldri beveget seg langt ut av sin opprinnelige ballpark sånn sound-messig. Siste albumet Hits to the Head blir likevel møtt av relativ begeistring fra både fans og anmeldere, så et eller annet gjør de stadig riktig. Det var nok den noe ukritiske fansen som var en av deres største styrker i kveld. 

Foto: Jan-Erik Eriksen
Foto: Jan-Erik Eriksen

Uinspirerte rockeklisjeer
Høyttalerne spruter plutselig ut et backing-track av en ropende festival-crowd og en sør-amerikansk radiovert som ivrig annonserer «FRANZ FERDINAND!». I det gjengen akkumulerer på scenen er vokalist/gitarist Alex Kapranos og bassist Bob Hardy de eneste bandmedlemmene som er igjen fra starten.

Fra de åpner med klassikeren fra debutalbumet,«The Dark Of The Matinée», er det beklageligvis nettopp denne originalduoen som er de minst inspirerte musikerne på scenen. Dette til tross for et over gjennomsnittet imøtekommende og begeistret publikum. 

Guttene pusher kanskje 50-ish, men performance-messig så frister det å si at de muligens er 10 år eldre med tanke på hvor forbanna stille de står. Eller, stryk det; Vokalisten tok et bittelite splitthopp på slutten av første låten. Fyr og flamme. Oppfølgende spiller de nok en fan-favoritt, «Katherine Kiss Me», og klarer å begeistre publikum med nok et par halvhjertede splitthopp, en nonchalant scenetilværelse og nærmest ubegripelig skotsk mumling mellom låtene.  

Mens låtene raser av gårde er det en god knipe detaljer man biter seg merke i. Den simplistiske spillestilen på strengseksjonen, grunnet manglende energi og innlevelse, går fra å være edgy til å bli nesten litt visete/trubaduraktig – noe som ikke egner seg helt på den konserten publikum så ut til å tro at de var på. Etter 5-6 låter har ikke bandmedlemmene hatt blikkontakt én eneste gang. Det er nesten som en konkurranse i å virke uinteresserte. Når de spiller up-beat låter som på sine studioversjoner er fulle av attitude, som «Fugetives» og «Evil Eye», er vokalene sure. Dette viser seg å være fordi vokalisten har en aldri så liten halsinfeksjon. Greit nok, det kan han ikke noe for. Dette kan også være en forklaring på det noe haltende energinivået. I hvert fall i vokalistens tilfelle.

Foto: Jan-Erik Eriksen
Foto: Jan-Erik Eriksen

 

Publikum som kveldens helter
Hardy ser seriøst ut som at han har mistet et familiemedlem, blir holdt der mot sin vilje eller bare virkelig hater å spille bassgitar. Han radierer gisselsituasjon. Dette til tross for at et gira publikum helt rått svelger hver eneste lille rockeklisjé Kapranos lirer av seg. Vinker han, så vinker alle. Klapper han, så klapper alle. Sier han «How you doing Oslo» så skriker salen for full hals. Det ble til og med litt flashing fra en frøken sittende på noen skuldre. En bh havnet også på scenen, anerkjent av enda mer uforståelig skotsk mumling. Den mest underholdende rockeklisjeen by far må være det faktum at de hadde satt opp tre-fire halvmeters podier langs scenekanten som de kunne klatre opp på og boing gjøre små froskehopp fra. For min del ga dette følelsen av å være performance-rullatorer mer enn noe annet. Eller kanskje sånne pilatesbokser gamle damer går opp og ned på under gruppetimer.  

Men, det finnes heldigvis mangt et lysglimt under konserten. Franz Ferdinand har et upåklagelig lysshow fullt av dynamikk, som er med på å løfte låtene når de største hitsene blir servert. Publikum blir helt fra seg når de omsider spiller «Take Me Out» og hele salen blir fylt med sing-along festivalstemning. Det er litt dumt at dette er på andre halvdel av settet, fordi dette ser ut til å vekke liv i de daffe kroppene oppe på scenen. Lyden er på dette tidspunktet også tydelig forbedret, ettersom man plutselig begynner å kunne tolke hva vokalisten synger og sier, og at blant annet bassen og keysa kommer tydeligere frem i lydbildet. 

Foto: Jan-Erik Eriksen
Foto: Jan-Erik Eriksen

Til ettertanke
En av deres aller første låter, «This Fire», er åpningslåt til den nye Netflix-animeen «Cyberpunk 2077», og på Spotify er det en fire-episoders podcast om bandets noenlunde nøkterne tilblivelseshistorie tilgjengelig for alle. De holder altså koken som et moderne rockeband av tilsynelatende relevant standard. Når det kommer slipp av album, har de sluppet jevnlig siden dag 1. Resonansen til bandet har overlevd et par tiår, og så, på samme måte som jeg og kompisene mine fant FF via Playstation-spill, kan dagens yngste helt fint finne og forelske seg i bandet. 

NME ratet debutalbumet deres 9/10 - og kalte bandet det siste i en rekke klassiske «art-school» rockeband, bestående av The Beatles, The Rolling Stones, The Who, Roxy Music, the Sex Pistols, Wire, Travis, og Blur. Fyller bandet såpass store sko etter å spilt lenger sammen enn brøkdelen av disse legendariske bandene? Nja. Er de en byggekloss for samtiden og fremtidens post-post-punk? Mest sannsynlig. Men, live-messig fremstår de, per dags dato, halvhjerta og sirumpa.  

ANNONCE