Nærmere hjemme

Albumet Nærmere er et resultat av Ane Bruns egne låter som hun selv oversatte i forbindelse med teaterstykket Virvelvind som hadde sin premiere i 2021 på Teateret Vårt i hennes hjemby Molde. Stykket bygger på Bruns musikk, og da særlig disse oversatte tekstene. Virvelvind mottok gode kritikker, og særlig ble Bruns oversettelser anerkjent som godt dramatisk materiale.

Andreas Wiese i Scenekunst.no skriver i sin anmeldelse av teaterstykket Virvelvind: «Følelsene og karakterene i fortellingene blir både nærere, norskere og mer desperate». 

Et slikt prosjekt er en særlig æresbemerkning, og kanskje kan man si at det brakte Ane Brun «hjem igjen». Hun har tidligere ikke lagt skjul på å ha distansert seg litt fra hjemlandet da hun har bodd snart halve livet i Sverige. Selv om det ikke er uvanlig at kunstnere velger å sikte mot en annen horisont virker det som om hjemkomsten ofte kan åpenbare nye perspektiver.

Det kan virke som om det er nettopp dette Ane Brun har opplevd. Selv om albumet Nærmere kun er delvis fersk, er det noe som skjer med sangeren og formidleren Ane Brun i møte med sine egne tekster i moldedialektens drakt. 

Lille Venn 
Det er ikke nødvendigvis desperasjon jeg hører, men i prosessen med å omsette sine engelske tekster har  Brun søkt enda dypere i sitt følelsessenter. 

Engelsk er, som hun selv uttrykker, et rikt språk. Likevel skjer det noe spesielt når det er barndommens språk som setter stemmebåndene i sving. Hva Ane Brun selv opplever som sanger vet jeg ikke, men jeg opplever en noe tydeligere diksjon og at Brun lyse, lette stemmeklang skinner enda klarere gjennom mixen. 

Særlig rørende blir hennes sang til seg selv som 18-åring. «Honey» er blitt til «Lille Venn». Låten har fått en god dose mer omsorg, men og med litt kledelig humor. Musikalsk er den i samme drakt som fra orginalen som åpnet After the Great Storm fra 2020, men den fungerer bedre på norsk. Soul-pop som lukter av 90-tallet sunget på moldedialekt fremkaller utvilsomt smil, og Brun synger med en letthet som kler henne veldig godt. 

«Lille Venn» gir resten av albumet en fin kontrast da mye av tekstmaterialet bygger på tyngre emosjonelle erfaringer. Det bidrar til en sterk dramaturgi som gir dette albumet, eller kanskje rettere sagt samlealbumet, høy verdi. 

Nærmere, eller fremdeles noe fjernt?
Kvaliteten på låtmaterialet, tekstene, produksjonen, og dramaturgien er vanskelig å trekke noe på. Lydbildet er bredt, varmt, og byr på en rik etterklang gjennom hele albumet. Samlet sett så føles det som om lytterens “synsperspektiv” plutselig transformeres til en slags ultrawide cinema-bildeformat som resultat. 

Dessverre merker tidvis jeg en slags distanse til dette hele. Det jeg hører foregår ikke rett foran meg, men heller at jeg blir sittende og observere fra distanse. Det er egentlig slik jeg alltid har opplevd Ane Brun. Litt fjernt, og for meg noe distansert. 

Om man kunne komme med et ønske ville jeg gjerne høre et «tørrere» klanglig uttrykk. Det krever selvsagt mot å skulle ta bort det som ofte kan bli en livbøye for sangere, men man kunne håpet at nettopp Brun hadde forsøkt dette. 

Viktigheten av dokumentasjonen 
Det som i starten av prosessen av anmeldelsen dro meg noe skeptisk til siden er det faktum at dette er ikke et nytt album fra Ane Brun. Det er en samling. En slags oppsummering. En dokumentasjon. Det er ikke ny musikk, og i tillegg er store deler av denne samlingen allerede gjort tilgjengelig på strømmetjenester. Dette er åpenbart et resultat av tiden, og noe også plateselskapinnehaver Ane Brun forholder seg til. Det er selvsagt ikke rettferdig å skulle bedømme noe for hva det ikke er. Brun selv kaller det en samling i hennes pressemelding, og det er dette som til slutt ble grunnlaget for bedømmelsen.

Men for meg ble det et nytt møte med Ane Brun. Et veldig positivt møte. Det burde nesten vært en pålagt øvelse for artister som skriver tekster på annet enn sitt morsmål å skulle oversette tilbake til norsk. Om det blir gitt ut eller ikke får være opp til hver enkelt, men jeg er veldig glad Ane Brun ønsket å gjøre det.

Jeg har selv kommet nærmere Ane Bruns verden, og jeg tror også hun har kommet nærmere seg selv og sitt opphav.