De skulle gitt seg da de ga seg

Det er synd å si det, men det hadde vært helt greit om a-ha faktisk ga seg da de ga seg.

Joda, vi ønsker oss alle en liten bit av monumental norsk pophistorie og vi betaler gjerne godt for det også.

Vi ønsker vel alle å se de tre hjortene stå der på jordet og motvillig fremføre låtene sine i kjøtt og blod.

Men i Oslo Spektrum fredag kveld holdt det ikke mål til annet enn å føle auraen av a-has faktiske tilstedeværelse. Det kan være stort nok det, og en ekte festaften verdig, men konserten i seg selv var en tam affære. Den var fylt med sure koringer, tørr og utrygg vokal fra en Morten Harket som tydelig manglet pust til å synge refrengene sine og et surr av corny Windows-aktige skjermsparere som durte og gikk i bakgrunnen.

Foto: Willy Larsen / willylarsen.no

Applaus for Maradonas kroppsfinte
Blant de tyngste bunnpunktene får vi «Crying In The Rain» med en haltende duett mellom Morten Harket og Paul Waaktaar-Savoy, så blodtregt og kaotisk på samme tid at det hele får et stusslig preg av karaoke.

Utrolig nok hører også Bond-låten «The Living Daylight» til bunnpunktene denne kvelden. Det lyder utrolig lite raffinert og egentlig helt uorganisert. Faktisk høres det først og fremst ut som ren gauling de tre bandmedlemmene i mellom.

Et tredje bunnpunkt er «Living A Boy’s Adventure Tale», hvor Magne Furuholmen til og med bommer på tangentene midt i en banal og minimalistisk 80-tallssolo – og smiler. Rett etterpå avslutter Harket låten med å vise at han kan synge lyse, flotte toner, og publikum klapper begeistret, som om vi var på et sirkus, eller et sportsarrangement, kanskje på en oldboys-kamp på Ullevål stadion, hvor Maradona mot alle odds får til en fantastisk kroppsfinte.

Glimt av uforståelig storhet
Til tross for en konsert som føles uengasjert fra start til slutt, hjelper det selvsagt å ha det historiske suset og duset over seg og flere av tidenes norske låter i bagasjen. Det skal derfor vanskelig gjøres å ikke vekke entusiasme blant tusenvis av oppmøtte a-ha-fans når helt enorme låter som «I’ve Been Losing You» og «Scoundrel Days» flyr over anlegget som glimt av en helt uforståelig storhet.

Det samme gjelder åpenbart de tre svært forutsigbare avslutningslåtene, når a-ha har spilt samtlige låter fra debutalbumet Hunting High And Low og kun tittelkuttet, «The Sun Always Shines On TV» og «Take On Me» gjenstår. 

Foto: Willy Larsen / willylarsen.no

Monitorproppen og saltstøttene
Hvordan kan man ikke nyte slike vidunderlige komposisjoner? På «Hunting High And Low» får man faktisk også inntrykk av at Harket vekkes til livet som den guddommelige monstersangeren han er, selv om store deler av hans scenevirke likevel går til å pirke i og holde på monitorproppen i hans høyre øre.

Deretter følger selvfølgelig «The Sun Always Shines On TV» og rutinen tar overhånd. Det kunne like gjerne vært hologramer som underholdt saltstøttene i Oslo Spektrum, som vel å merke ikke lot seg rikke til tross for det helt uimotståelige drivet i standardframføringene av både nest siste låt og dødskysset «Take On Me».  

Norsk pophistories største band gjør ingenting for å gjøre kvelden spesiell i Oslo Spektrum. De gjør ingenting annet enn å levere helt kurante, uinspirerte fremføringer som skremmende ofte minner om et band som covrer seg selv.