Albumanmeldelse

Kalkulert kontroll

True North - A-ha

A-ha

True North

Hvis det var dette som skulle sette fyr i deg, så var nok flammen der allerede.

I popmusikken florerer det av låter der helheten består av bruddstykker. Hver linje skal ha potensiale til å bli en lyd som kan gå viralt. Musikken er så lett tilgjengelig, at det blir et produkt for våre audiovisuelle behov og tilpasset etter egne sammenhenger. Men i et marked som nekter nye artister en fullendt kreativ utfoldelse, virker flere av dem med røtter godt plantet i industrien å forsøke ta tilbake definisjonsmakten. 

Bruce Springsteen forsøkte igjen å stable seg på beina som en every-man, menneskelig han også, med filmspesialen av Western Stars. Röyksopp med den, til nå, over to timer lange sammensetningen av låter og deres tilhørende musikkvideoer som de selv har merket som en «visual experience» av Profound Mysteries, og som siste eksempel Beyonces Lemonade. I en forlengelse av musikkvideoen er rammen satt for hele verket, mottakelsen og ritualet rundt det. 

Slik er det også for A-has nyeste album, True North

Magne og Paul i tospann
«​​True North er annerledes, noe mer enn et enkelt album – og et unikt prosjekt for a-ha. Joda, True North er et nytt album. Men det er også en storslått film», skriver plateselskapet. Filmen og alt som følger med den, er fortellingen med to streker under svaret.

Med unntak av åpningslåten «I’m In» er albumets tolv låter komponert av Magne Furuholmen og Paul Waaktaar-Savoy, respektivt. Men det er ved hjelp av Morten Harket sin ømme, luftige, men alltid standhaftige vokal at vi får selve indikasjonen på at disse låtene er A-ha, selv om tittellåten er «Stay On These Roads» i samtidens drakt. På albumet er den Arktiske Harmonien en essensiell del av albumet, og bandet har hengitt seg til det filmatiske de så ofte har flørtet med. 

Fra lek til alvor
True North setter A-ha (den norske) naturen foran seg, der fjell møter hav, som et konkret bilde på historien de ønsker å fortelle. Men når man bryter gjennom hvordan «prosjektet» blir presentert , reflekteres naturens brutalitet i musikken?

«Hunter In The Hills» med sine utallige og varierte komponenter, mellomspillet på «I’m In», synthen opp av asken på «Make Me Understand», fløyteriffet på «Bumblebee» og dramatikken i «Forest For the Trees» tilfører alle musikken en leken kvalitet, og det er i leken at brutaliteten kommer til syne på mesterlig vis. 

Klissete skylapper
Der landskapet de har plassert utgivelsen i er lite tilgivende, er det også enkelte av låtenes tunnelsyn som sårer låtene isolert sett. «Between The Halo and The Horn» likner på en imitasjon av filmusikken i en film om Jack Black som imiterer en filmmusikk-komponist. «Summer Rain» blir et monotont innslag, der alle instrumenter har lite giv og virker nølende, og «Bluest of Blue» lar Beach Boys-aktige harmonier fortape seg i en helhet som minner om et nedstrippet ABBA.

Stien ble tydelig tråkket ned på gruppens forrige album Cast in Steel. Riffet på «You Have What It Takes» er kanskje fyldigere en sin toeggede tvilling «The End Of The Affair» fra 2015, men tar for seg en rekke klisjeer som gjør hensiktene smertefullt åpenbare:

We learn to walk before we crawl // Don’t be afraid to fall or fail / Learn to make better mistakes // Your love is the one thing that’s never in vain / Your heart will discover its way home again

Og selv om «look beyond the pale» kan være et vittig nikk mot sivil ulydighet, og Harkets vokal kanskje er på sitt mest fortellende, blir det hele et kalkulert regnestykke som ikke går opp. 

Betinget lytting
Når albumet pakkes inn i prosjektet eller filmen True North, blir det avkledd når det står alene. Tidvis blir dette ønsket om å knytte A-has ambisjoner mot noe større – mot klimaendringer og natur med kjærligheten som et fyrtårn – så preget av oppbygning og uthaling at en må lytte med et naivt øre for å akseptere bandets velproduserte rop. Hvis det var dette som skulle sette fyr i deg, så var nok flammen der allerede – selv om Waaktaar-Savoy komponerer og produserer med en dybde og timing som nærmest sprenger de konseptuelle begrensningene og kroner alle albumets høydepunkt. 

Det audiovisuelle er åpenbart ikke et fremmed konsept for A-ha, men på sitt ellevte studioalbum kommer det i forkant, som et redskap som skal virke synergisk. Men istedenfor at det visuelle styrker musikken, blir det ofte et redskap som begraver en ubetinget lytteropplevelse og flere øyeblikk står igjen som uinspirerte. Med to streker under svaret tøyler A-ha tilsynelatende sin egen kreativitet.

ANNONCE