Warpaints nye album er døsig og deilig, men litt for mykt.
Det har tatt Los Angeles-kvartetten seks år å følge opp deres siste album, Heads Up. Resultatet? Spennende og leken post-punk med innslag av uventede sjangere – «Stevie» oser av R&B og «Proof» har rene calypso-vibber. Likevel forblir helhetsinntrykket av Warpaints fjerde fullengder noe anonymt.
Den myke produksjonen i symbiose med den beroligende atmosfæren pakker alt inn i et forførende skimmer. At albumets beste låt, åpningslåten «Champion», mer eller mindre føles som loungemusikk er sånn sett talende. Nesten 20 år inn i karrieren er det ikke noe som når opp til «The Fool», «Billie Holiday» eller kanskje deres aller sterkeste låt «Love is to Die».
I stedet er Radiate Like This mer av et meditativt lydspor til søket etter emosjonell og åndelig rensning. «Trouble» høres ut som både dét og noe fra en David Lynch-scene idet en bisarr skurk kommer inn i bildet, mens «Hard to Tell You» er den mest the xx-duftende sangen the xx aldri har skrevet.
Den rytmiske rammen med Stella Mozgawa på trommer og Jenny Lee Lindbergs labyrintaktige basspassasjer er som vanlig strålende. Og det er tross alt mye som tyder på at låtene vil kunne blomstre ut til fullverdige monstre når de fremføres på scenen; men på opptak er det så mykt, så mykt at det er vanskelig å ikke sige ned i en dvale. Unntaket er «Melting», som sakte utfolder seg og feier over oss med et crescendo som aldri burde tatt slutt.
