Ren profesjonalitet gjorde at Korn så vidt landet på beina.
«Musikken skaper navnet. Korn er et idiotisk navn, men når vi har etablert oss blir navnet kult». Noe slikt sa David Silveria, tidligere trommeslager og blant de første medlemmene i bandet som avsluttet fredagen på Tons of Rock, i går. Det er jo et dustete navn. Skal vi følge Silveria, tvinger det bandet til å alltid forsvare det.
Siden oppstarten i 1993 har Korn vært pionerer innen nu-metal, en ekstremeklektisk sjanger som henter inn det som hentes kan fra alt mellom hiphop, funk og metall. På Ekebergsletta virket veteranene avskrudde og fortvilet. Hele showet ble holdt sammen av en latterlig god Ray Luzier på trommer. Kampen for å forsvare det idiotiske navnet har sjeldent vært tyngre.
Er dette undergangen?
Ankeret som holdt skipet fra å drifte av gårde i virvelvinden av vidunderlig trommespill, var vokalist Jonathan Davis. Allerede fra første låt, «Here to stay», var det klart at dette ikke var hans kveld. Diksjonen var uklar, rytmisk var han ikke helt på og i flere av de mer krevende partiene virket det som om han lot være å synge og heller mimet.
Var det sykdom eller stemmeproblemer? Kanskje ser vi tendensene til Korns undergang? Det er umulig å si. Men at det opplevdes rustent, og at den tidvis nølende energien fra Davis forplantet seg hos de andre i bandet, var åpenbart.
Med en anspent nerve over det hele ble det aldri riktig fart på konserten. Til vanlig fyller bandet de største scener med enorm intesitet, denne fredagen fremsto de tidvis lik smågutter som nervøst opptrer på bygdefesten for første gang.
En tung dag på jobben
Selv om den nervøse stemningen la lokk på en del av konserten, var det mange øyeblikk hvor Korn fremsto så selvsikre og dyktige som vi kjenner dem. All energi kom fra trommeslager Luzier, som fra ganske tidlig av prøvde å jage opp sine bandkolleger. For et vidunder av en teknisk briljant og ekspressiv trommeslager.
I partiene hvor Davis’ stemme virkelig bar, som i de hardeste growl-partiene i «Start the Healing» fra bandets siste plate Requiem, og i brekkene med hans karakteristiske gutturale gibberish som «Freak on a Leash», klarte også bandet som helhet å løfte seg til store høyder.
Men det varte aldri lenge før nervøsiteten meldte seg igjen, en spenning som også forplantet seg i publikum. Underveis i konserten tok bandet flere lange pauser, der storskjermene ved scenen gikk i svart og hele bandet forlot scenen. Pausene var helt uten formål og musikerne gikk heller ikke helt av – de stod og konfererte med hverandre og sceneteknikerne.
Høydepunktene til tross, Korn på Ekebergsletta var en trist affære. Konserten ble holdt i live av ren profesjonalitet og rutine, men det virket ikke som om bandet fikk noe gratis – det var nok rett og slett en tung dag på jobben.
