Sønner av Ekebergsletta

Bokassa blander elementer av hardcore punk og stoner-/doom-metal til sin helt egne stonerpunk. Det er lett å bli matt av at det finnes omtrent like mange metallundersjangere som det finnes band, men resultatet er alt annet enn tamt. Den blytunge bassen springer oksymoronisk av gårde over de dundrende trommene, og bak de grovt forvrengte gitarriffene står Jørn Kaarstad stødig som en bauta og bjeffer grovt.

Det er få band som klarer å tyne så mye lyd ut av tre enkle instrumenter som trioen i Bokassa. De kaster seg ivrig inn i hver eneste låt, og lyden groover over Ekebergsletta som et plogskjær, og river publikum med seg. Selv de stauteste armkrysserne nikker godkjennende med.

Ingen tegn til stormannsgalskap

Det er dessuten noe herlig beskjedent over en såpass sterk opptreden. Som nevnt er Bokassa ivrige etter å få spille. Det virker som de stortrives på scenen, og de gliser bredt både til publikum og hverandre. Slagord-aktige refreng sitter løst, og de får god uttelling for sine vittige ordspill i låter som «Walker texas danger» og «Molotov Rocktail».

Et band som har turnert England, Russland og det europeiske fastlandet sammen med tungvektere som Metallica, Ghost og Mastodon kunne raskt ha tatt Tons of Rock for gitt. Bokassa virker ikke å ta noen ting for gitt. Selv ikke når de har solgt ut merch-boden, og publikum har karret seg opp relativt tidlig for å se dem åpne dagen. Bokassa er bare glade for å få være med, og det er vi også.

En forsinket hjemkomst

Med en halvannen europaturné under beltet har Bokassa kommet helskinnet ut på riktig side av pandemien. At refrenget på «So long, idiots!» lyder «I’m leaving and I’m never coming home» virker å være en løgn. Her på Tons of Rock blir de mottatt som hjemvendte helter.