Det var kult å se Gundelach på scenen igjen, for de som er veldig glad i å se Gundelach på scenen.
Etter mange år i den norske musikkverden, har multitalentet Gundelach i år gitt ut to halve og en hel variant av EP+EP= album-prosjektet, «ShapeShifter». Her har han beveget seg stadig lengre vekk fra klubbscenen som en gang var hans hjem, og omfavnet sin tilværelse som en pappa som rocker.
De nye sangene bærer fortsatt preg av hans bakgrunn som melankolsk DJ, men nå er de i mye større grad gitarorienterte, og trekker tilsynelatende mer inspirasjon fra musikk som er det samme.
Lovende åpning
Det er mye mystisk med å se Gundelach. Sceneshowet er preget av en røykmengde så tykk, at man kan komme til å tenke at det er en tåke som har lagt seg. Selv om Gundelach står helt foran på scenen, føles det som en vegg mellom ham og publikum. Den første andelen av konserten forsøker han å bryte gjennom denne veggen med sin nyere, gitarorienterte musikk.
Det låter teknisk fint sammen med de andre musikerne på scenen, men han når ikke gjennom.
Hva kom først? Gitaren eller DJ-bordet?
Gitaren. Dessverre.
Gundelachs konsert føles som om å bli tatt med baklengs gjennom artistens musikalske utvikling, der vi begynner i et David Gilmoursk gitarlandskap, som er fengende en stund, men etter 20 minutter med monotone, hovedsakelig instrumentelle ballader, er det vanskelig å holde seg engasjert.
Det som faktisk klarer å bryte gjennom veggen av tåke, lyseeffekter og det litt kjedelig langsomme instrumentelle, er Gundelachs omfattende og spennende vokal. Dette eksemplifiseres i høydepunktet «Duckhunting», fra artistens debutalbum, som dukker opp som midtpunktet i konserten. Her våkner den større delen av publikum til live, men utover de helt foran blir det aldri dansing, men heller hyppigere digging blant de fremmøtte.
Når klubben kommer og tar deg, litt
Under «My Frail Body» skjer det noe drastisk.
Det er først her Gundelachs DJ-bord blir trukket inn. Plutselig forandres lydbildet til det mer klubb-inspirerte. Gitaren blir satt på gulvet, hvor den forblir resten av konserten, men dette skjer altfor sent. Resten av konserten blir røykmaskinen skrudd opp til maks og lyseffektene fortsetter å danse for å eksemplifisere klubbstilen vi nå har trådd inn i.
Dessverre har den litt daffe gitarandelen av konserten kvelt all energi, som kanskje var reservert for å slå seg løs til en klubb-utblåsning. Snart fordufter også den spennende vokalen fullstendig, og det eneste som er gjenstår er klubbmusikk.
Å være på en konsert som plutselig går over til klubbmusikk etter en solid halvtime med søvndyssende gitarrock, er som å være på museum og se en installasjon formidle hvordan det en gang i tiden var å være på klubb: det føles ikke likt som å faktisk være på klubb.
Flink fyr, i feil rekkefølge
Innholdsmessig er det ingen tvil om at Gundelach har et rikt og variert materiale å by på, men strukturelt fungerer sammensettingen av musikken dårlig. Det hadde nok vært en fordel å la det grasiøse elektroniske lydbildet vekke oss litt, før man skulle la seg vugge i gitarlandskapet. Det blir rett og slett vanskelig å engasjere seg, om man ikke er blodfan.
Han sier: «Skål, mine gode venner» og jeg føler meg ikke som en av dem.
