Vår favorittsvenske

«Jag såg The Clash på stora hotellet i Örebro. Sen blev det aldrig bättre än så» er strofen som oppsummerer det beste av Thåström i Oslo Spektrum.

Joakim Thåström er en sann bautastein i skandinavisk rockehistorie. Etter å ha påvirket scenen siden sent 70-tall, først med pønkbandet Ebba Grön, deretter med Imperiet, og så med hans egen solokarriere, er det umulig å komme utenom denne skikkelsen som lørdag kveld står på scenen i Oslo Spektrum, med sine spastiske bevegelser og jevnlige, beherskede galningsskrik. 

LES OGSÅ: YouTube-algoritmer gjør at hundretusener ser videoen til ung norsk artist. 

Thåström vier ingen plass til Ebba Gröns nitidge og revolusjonære geriljapønk for kvelden, men den ene Imperiet-låten Jag Är En Idiot får plass, hvor Thåström synger: «Jag bär en sten på väg mot ingenstans». Lik den gamle myten om Sisyfos og stenen. Idet stenen endelig var rullet opp en lang bakke for den stakkars Sisyfos i dødsriket, rullet den ned igjen, og arbeidet måtte ta til på ny, med akkurat samme prosedyre. På ny og på ny. Opp og ned. Meningsløst. 

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Thåström i Oslo Spektrum. FOTO: Per-Otto Oppi Christiansen.

Det er den grusomste straff. Men noen vil imidlertid mene Sisyfos' livsskjebne ikke skiller seg stort fra hva vi mennesker selv bedriver her på jordkloden. Og det er nok rimelig å anta at den dystre, men ganske så livaktige og søkende Thåström er en av disse.

Centralmassivet

Resten av konsertens låtutvalg er fra Thåströms egen og suksessrike solokarriere, med hele syv fra hans ferske utgivelse Centralmassivet. Med enkelte unntak bidrar flere av de nye låtene – sammen med eldre – til at Thåström tidvis faller i det monotone sporet i Oslo Spektrum. I repetitiv støy og svært like melodilinjer, oppbygninger og refrenger føler jeg på en truende kjedsommelighet – og ja, det gjelder altså selv den som er godt kjent i Thåströms katalog.

LES OGSÅ: «På tide med en renessanse for norsk hardcore». 

Det er den industrielle rockens risiko. For når det er som verst i Thåströms industrielle bulder, er det likesom vi er på observasjonsbesøk i den lokale stålfabrikkens voldsomme maskineri, hvor alt jobber og går i én og samme akkord.

Tilbakeskueren

Men om luften kan kjennes noe tung og arbeidsom iblant, kommer det låter som gir en følelse av å puste inn, ikke bare luften, men også livet på nytt.

Slik som den litterære triumfen Kort Biografi Med Litet Testamente, som med fragmenterte bilder fra Thåströms liv mater oss med stor og evinnelig gjenkjennbarhetskraft, hvor de enkleste setninger er ladet med et helt liv, i glede og sorg.

Som når han synger: «Jag såg The Clash på stora hotellet i Örebro / Sen blev det aldrig bättre än så».

Anmeldelsen fortsetter under videoen.

Vi kan først lese stoltheten som skinner gjennom av å ha sett The Clash på et hotell i Örebro, men deretter kommer melankolien, så lengselsen, så spørsmålene: Var det livet, var det lykken? Igjen står en aldrende mann og skuer tilbake på livet. Det han igjen og igjen ser ut til å finne er at den tilstivnede, forbigåtte og foreldede kjærligheten – minnene – alltid vil synes bedre enn nåtiden. 

Fri fra stenskubbingen

Få er bedre enn Thåström på å formidle slike triste, men vakre perspektiver. Få velger bedre ord. Det både vet og kjenner Oslo Spektrum lørdag kveld.

LES OGSÅ:  — Usympatiske folk har også et følelsesliv.

For om det ikke ble litt for mye som minnet om fabrikkens arbeid, nådde Thåström ved flere anledninger det punkt hvor vi føler oss befridd fra Sisyfos' skjebne, fra å skubbe den forbaska stenen opp bakken på ny og på ny, bare for å se den rulle ned igjen. Med andre ord: befridd fra hverdagens gjentagende sysler.

Når en konsert klarer det, er det god grunn for å kalle den vellykket.