Artikkel

Thåström i sjelden intervju med GAFFA: – Jeg kan holde på med en tekst i et helt år

GAFFA fikk et intervju med mannen som aldri gjør intervjuer. Vi snakket med Thåström om alt fra litteratur, rastløshet, The Clash og hvorfor han ikke lenger vil synge låten «Ung och kåt». Lørdag spiller det svenske ikonet i Oslo Spektrum.

– Hva skal vi snakke om?

Sekundene før Thåström kommer inn i rommet og smeller døren bak seg, hadde jeg et ganske klart bilde av hva vi skulle snakke om. Nå har jeg plutselig ikke en eneste idé. For meg er Thåström Sveriges viktigste artist, og når han spør meg hva vi skal snakke om, virker det helt lammende på taleevnen.

Thåström står ved kjøleskapet og roter etter noe å drikke når jeg kommer på boken jeg har i vesken. Thomas Bernhards roman Wittgensteins Brorson, som jeg kvelden før bestemte meg for å spørre om han hadde lest. Jeg gir ham boken.

– Har du lest den her?

– Nei, men jeg har den. Jeg har en voksende haug med bøker som jeg ikke har fått lest enda. Jeg har en forkjærlighet for byen Wien, og han kom jo derfra. Men selv hatet han Wien.

Kvelden før kom jeg over et sitat i akkurat denne boka. Det var et sitat som jeg hadde leste mange ganger før, men som jeg nå kom til å forbinde med alle Thåströms flyttelass ut og inn av Sverige. «Som 90 prosent av alle mennesker, ønsker jeg i grunnen alltid å være der jeg ikke er, der jeg nettopp har flyttet fra […] Og sannheten er at jeg bare er glad når jeg sitter i bilen mellom stedet jeg nettopp forlot og det andre som jeg er på vei mot, bare i bilen og på reisen er jeg glad, jeg er den ulykkeligste ankomsten man kan tenke seg […]»

– Ja, men det stemmer ikke for meg. Jeg liker å ankomme. Jeg er ofte høyt oppe både på tur og under ankomst. Det varer som regel en stund, og så flater det vel ut over tid.

– Du nevnte nettopp din forkjærlighet for byen Wien. Tematikken med byer går igjen i tekstene dine. Elsker du Stockholm også?

– Å, det var et følsomt spørsmål. Jeg vil ikke si at jeg elsker Stockholm. Hvordan skal jeg svare på dette og unngå at det blir et vanlig og kjedelig standardsvar? Eller jo... ja,  jeg kan elske Stockholm. Kanskje mye mer nå enn for 20 år siden, faktisk. Nei, men er det ikke også slik at mange har et ganske splittet forhold til hjembyen sin? Og jeg er nok ikke annerledes på det punktet. Det er positivt og negativt, godt og ondt og alt på en gang, hvis du forstår.

– Jeg har til og med følt at jeg hatet hjembyen min til tider.

– Ja, det har jeg også. Ikke si det til noen, haha! Nei, men hva faen, det er ikke så jævla rart, er det? Jeg tror til og med det er ganske naturlig.

– Men tilbake til sitatet og reisen. Det er fortsatt en kobling der til temaene i dine egne tekster og den evige reisen.

– Jeg kan på en måte være sjalu på, eller i det minste bli fascinert av, folk som kan gå rundt i samme nabolag et helt liv. Jeg kan tenke at det ville vært fint å være litt mer på den måten. 

– Du er ikke kjent for å se tilbake når det kommer til den katalogen du har skapt. Kan du gjøre det med annen musikk? Kan du fortsatt komme hjem til leiligheten og føle at det er på tide å sette på, ja, si «London Calling»?

- Åh, virkelig. Herregud, det er så mye gammel musikk jeg elsker. Jeg mener, hvordan kunne du ikke fortsette å spille London Calling? Det ville vært tragisk.

– Et fattig liv, rett og slett.

– Haha, ja men akkurat. Et vederstyggelig liv å leve. Nei, men jeg kan ha så ekstreme The Clash-perioder. Virkelig.

– Noen av mine eldre sanger kan jeg ikke synge
Jeg vet virkelig ikke hvorfor jeg er overrasket over at Thåström fortsatt kan komme inn i ekstreme The Clash-perioder. Kanskje er det fordi punk-arven han selv har etterlatt seg føles så utrolig fjern i musikken han lager i dag.

– Jeg vet at det pleier å bli sagt om meg at jeg alltid går videre. Og jeg vet ikke... jeg er verken enig eller uenig. Jeg tenker ikke slik overhodet, men... Noen av mine eldre sanger tror jeg rett og slett ikke jeg kan synge lenger. Jeg kan ikke få meg selv til å få ordene ut av meg lenger, og det er som … jeg vet ikke.

– Er det vanskelig å forholde seg til?

– Ja, jeg kan ikke forholde meg til «Ung Och Kåt» i dag. Eller jo, selvfølgelig kan jeg relatere til det, men jeg kan ikke stå og synge det. På samme måte som jeg ikke kan synge «We're Only in It For The Drugs». Jeg synes det er veldig bra sanger, men jeg orker ikke å gjøre den greia i dag. Det fungerer bare ikke.

Thåström er stille en stund og utdyper deretter svaret sitt.

– Jeg føler at jeg ikke klarer å levere låtene på en troverdig måte, ovenfor meg selv. Jeg får vondt i kroppen når jeg prøver å synge det, og det samme gjelder mye av Imperiet og tidligere soloplater også. Jeg må synge sanger som jeg føler passer for meg og som jeg kan få inn i kroppen og blodet. Og da er det kanskje ikke så rart at det kommer flere nye låter enn gamle.

– Da var jeg jævlig lei av meg selv
Noen ganger lurer jeg på om han føler seg tvunget til å avmytologisere bildet av seg selv. Mange kan selvsagt føle seg rastløse og oppleve behov for endring. Men faktum er at de aller fleste ikke har lämnat landet så många gånger att de tappat räkningen för längesen, som han synger. 

På samme måte burde han være klar over at bildet av ham som en kunstner som alltid går videre ikke er tatt helt ut av løse luften? 

– Det trenger ikke være noe galt i å gjenta seg selv, absolutt ikke. Jeg mener alle har sin måte å gjøre ting på. Men ofte blir de fleste tross alt lei av å bare gjenta seg selv. Jeg tror det er en slags naturlig drivkraft. For meg, i alle fall, hvis jeg ikke har noe nytt som føles friskt for meg selv – altså nye ideer – så vet jeg ikke hvordan jeg skulle kunne lage en plate i det hele tatt. For et eller annet sted er det det som fortsatt er drivkraften. Først nysgjerrigheten på å prøve å utforske noe nytt og så at du havner et sted du egentlig aldri har vært før. Altså helt enkelt at man får et slags kick. 

– I et intervju du gjorde i forbindelse med utgivelsen av «Mannen som blev en gris», uttrykte du det som om ideene begynte å ta slutt og at det føltes som det stilnet. 

– Ja, det har jeg sikkert sagt. Men så var jeg forbanna lei av meg selv også. Jeg tror ikke jeg visste hvor jeg skulle ta veien den gang og helt åpenbart ikke den dagen. Selv om det nok bare var den gangen jeg følte det sånn. For ideer har jeg egentlig ikke noe problem med i det hele tatt.

Heldigvis ble det ikke slutt rundt år 2002. For som mange av oss mener, har Thåström gitt ut sine aller beste plater og skrevet sine sterkeste tekster etter det.

– Jeg kan jo holde på i ett år med en tekst. Likevel er det vel fortsatt de siste ukene jeg får til siste delen. Jo mer stresset jeg blir og jo nærmere jeg kommer en deadline, jo mer ser det ut til at ting faller på plass. Presset kan føre til at jeg tør å ta inn ting som ikke har vært følt hundre prosent før. Det kan også skje at jeg ser tilbake på en tekst et år senere og husker at: «ja, akkurat den delen kastet jeg inn rett før fristen og det er nesten den beste delen av hele sangen». 

Et helt nytt band
Thåström ser ut til å ha vanskeligheter for å bestemme seg for om glidelåsen på jakken skal være dratt opp eller ikke. Han har også problemer med å bestemme seg for om han skal hvile høyre fot over venstre fot, eller omvendt. Flere ganger har han hatt reist seg og gått på små og uklare ærend – og hendene beveger seg hele tiden som om han dirigerer et usynlig orkester. Jeg lurer på hvordan en mann som ikke ser ut til å kunne bestemme hvordan han skal sitte på en stol klarer å bestemme seg for å erstatte nesten hele bandet sitt med nye medlemmer.

– Det var et ganske stort steg å ta, men noen ganger må du kaste deg ut på dypt vann, sier han. 

Det er med dette nye bandet han inntar Oslo Spektrum lørdag 6. mai. Thåström spilte sammen med det andre bandet i 15 år, og mange av dem er fortsatt nære venner. 


 
Thåström og intervjuer
Vi var flere i redaksjonen som hoppet høyt da vi fikk beskjed om at dette intervjuet ville bli noe av. Thåström dukker nesten aldri opp i intervjuer og har en nesten pansret integritet.
 
– Jeg har det ryktet på meg at jeg aldri vil gjøre intervjuer og grunnen er vel bare at jeg ikke helt vet hvorfor jeg skal sitte og gjøre 20 intervjuer hver gang jeg gir ut plate. Jeg har egentlig ingen problemer når jeg er i en intervjusituasjon, jeg kan tenke at det er helt greit. Ja, så lenge jeg slipper å gjøre det på Skavlan og live.

– Var det vanskelig?

– Ja, jeg syntes det var slitsomt, men jeg har ikke noe imot selve intervjusituasjonen. Likevel lurer jeg på hvem som synes det er gøy å sitte og snakke om livet sitt med en ukjent person, og så etterpå skal mange sitte og lese om det. Det er liksom noe helt unaturlig med det og jeg har egentlig ikke behov for å vise meg frem på den måten. Jeg kan ha et behov for å stå på en scene eller lage plater – men det betyr ikke at jeg må sitte og dele private ting.
 
– Glem det, sier jeg da! Et sted føler jeg også at jeg med alderens rett kan koste på meg å si nei hvis jeg ikke har lyst. Men jeg gjør jo et intervju nå, så det kan ikke sies at jeg aldri dukker opp. Selv om dette kun er det andre intervjuet på seks måneder.
ANNONCE