27 år etter at Nico gikk bort fortsetter hun å fascinere nye generasjoner. En ny bok om ikonet ble lansert denne måneden.
Christa Päffgen ble født i Köln i 1938 og skulle under artistnavnet Nico bli et viktig stilikon på 60-tallet. Gjennom Andy Warhol endte hun opp med å synge på The Velvet Undergrounds klassiske debutalbum i 1967, og hun sto også for fine og ikke minst særpregede soloutgivelser som Chelsea Girl (1967), The Marble Index (1969) og Drama Of Exile (1981). Nico gjorde også karriere som modell og filmskuespillerinne - blant annet i Federico Fellinis 'La Dolce Vita' og Warhols 'Chelsea Girls' i 1960 og 1966.
Tidligere denne måneden ble boka 'Nico - In The Shadow Of The Moon Goddess' sluppet digitalt på nett. Den er ført i pennen av den tyske musikeren Lutz Ulbrich, som i tillegg til sin egen karriere med tyske krautrockband som Agitation Free og Ash Ra Tempel også var romantisk involvert med Nico, samt fungerte som hennes gitarist gjennom store deler av 1970- og 80-tallet. Det var også Ulbrich som organiserte hennes siste konsert noensinne i Berlin sommeren 1988. Bare to måneder senere omkom Nico i en sykkelulykke på Ibiza.
Unik og original stemme
Selv 27 år etter hennes død er Nico fortsatt en mytisk skikkelse i populærkulturen. Men hva er det egentlig med henne som gjør at hun fortsetter å fascinere stadig nye generasjoner?
— Vel, Nico var virkelig noe helt eget og kan vanskelig sammenlignes med andre artister. Hun var unik. Måten hun komponerte, hennes mystiske tekster og hennes sangstil var så spesiell og original. I tillegg har man hennes fascinerende liv som modell, skuespiller og sanger, at hun bodde på de rette stedene - Paris, London, New York, Roma - og på den rette tiden slik at hun møtte og fikk samarbeidet med noen av de beste gjør henne nok interessant for nye generasjoner. Dokumentaren 'Nico-Icon' har nok også vært med å bidra til å gjøre henne til en kultfigur. Hun var virkelig genuin, sier en åpenhjertig Ulbrich til GAFFA.
Han er en av dem som virkelig fikk lære det tyske ikonet å kjenne. Både gjennom et langt av og på-forhold, og gjennom å backe henne som gitarist under konserter i Europa, USA og Canada over flere år.
— Jeg var veldig stolt over å være Nicos gitarist. Da jeg først møtte henne tidlig på 70-tallet pleide hun å synge alene og spille pumpeorgel. Men hun hadde et veldig smalt repertoar og ønsket å gjøre noen av de største The Velvet Underground-låtene i mer adekvate versjoner. Det var her jeg kom inn. Men jeg må innrømme at det ikke var så lett å spille med henne til å begynne med siden jeg var vant til å spille med ekkoeffekter og rytmemaskiner, noe som betyr at man må spille strengt og nøyaktig for å holde rytmen. Nico hadde en helt annen bakgrunn, så man visste aldri om hun plutselig ville øke tempoet eller senke det. Likevel fikk vi det til å fungere på et vis.
Et mystisk liv
De to jobbet stadig med musikken sammen, men på spørsmål om hvordan han lot seg inspirere av Nico rent musikalsk er Ulbrichs svar mindre konkret.
— For meg personlig var det vanskelig å la seg inspirere av henne som musiker fordi hun var så annerledes, og hadde en veldig personlig stil når det kom til å skape musikk. Det ville rett og slett vært vanskelig å følge opp det hun gjorde. Hver artist må finne sin egen vei, men jeg ville aldri klart å skrive en låt som Reich Der Träume om det ikke hadde vært for mitt liv sammen med henne. Å leve sammen med Nico gjorde livet mitt både dypere, tyngre og på mange måter mer mystisk enn om vi aldri hadde møttes, avslutter han.
'Nico - In The Shadow Of The Moon Goddess' er ute nå - og kan blant annet bestilles via Amazon.
Ønsker du å lese mer om Nico kan vi anbefale artikkelen GAFFA Danmark publiserte i forbindelse med det som ville vært hennes 75-årsdag for to år siden.
