Artikkel

En tur på den ville siden – Lou Reed 80 år

GAFFA.no – alt om musikk!

Rockeikonet ble født 2. mars 1942.

I går ville en av rockens mest slående skikkelser ha fylt 80 år. Dessverre døde Lou Reed allerede i en alder av 71 høsten 2013 – og selv om det var alt for tidlig, var det på mange måter utrolig han holdt ut så lenge. 

Hans inntak av harde stoffer (og senere alkohol) under storhetstiden på syttitallet skal ha vært nærmest legendarisk, og nettopp stoffene og det harde, illusjonsløse livet på byens bakside ble sentrale temaer i Reeds tekstproduksjon. Og det er selvfølgelig det som står igjen og bør huskes når man går jubileum som dette i møte: mannens kunst, sangene og det samlede verket som gjorde Reed til en av rockens få sanne enere og innovatører.

Debutalbumet med gruppen The Velvet Underground utkom i 1967 – laget i samarbeid med ikke minst den musikalske partneren John Cale (som fyller 80 år om en uke) og tilrettelagt av popkunstikonet Andy Warhol, som oppdaget den svært eksperimenterte gruppen og tok dem inn som et husorkester i hans åpne studio The Factory i New York City. Velvet Underground & Nico – eller bananplata som den ble kjent som – ​​stakk seg så til de grader ut i nåtiden og høres fortsatt ikke ut som noe annet enn seg selv.

Stoffer og sadomasochisme

I en tid da psykedelisk rock blomstret, ikke minst i San Francisco, Los Angeles og London, inviterte The Velvet Underground heller til en hard, cool antitese til blomsterbarnenes sang om kjærlighet og LSD: Reeds tekster på debutplata tok for seg temaer som sadomasochisme og heroin, og også musikalsk var Velvets - slik Reed senere omtalte bandet - et helt, helt annet sted.

De forble et kultfenomen i tiden, men deres rent rockehistoriske betydning kan neppe overvurderes. Produsent Brian Eno har ofte blitt sitert for å si at "bare 10 000 mennesker kjøpte The Velvet Underground & Nico - til gjengjeld gikk de alle ut og startet band". Det er selvsagt satt på spissen, men poenget er godt nok.

Så sent som i fjor ble det også sluppet en vellykket hyllest til det skjellsettende albumet, der artister som Iggy Pop, Michael Stipe og Courtney Bartnett tolket de gamle låtene.

Det ble bare to album i den originale Reed / Cale-konstellasjonen før Cale forlot bandet. Som Cale sa det da jeg snakket med ham i 2011:

«Vi var to personer som prøvde å finne hverandre, mens de prøvde å finne sin egen identitet ved å spille ball, deres kreative ideer, opp mot hverandre. Og når en slik konkurranse finner sted, er konflikt uunngåelig med mindre man virkelig er stabil og forstår prosessen man går gjennom. Og det gjorde vi ikke. Vi fikk mye medieeksponering i veldig ung alder, og jeg tror ikke vi var klare til å håndtere det."

Den ville siden

Reed ga ut noen flere album med The Velvet Underground før han viet seg til en solokarriere som virkelig lettet med albumet Transformer. Den ble utgitt høsten 72, med betydelig assistanse fra David Bowie - dedikert Velvet Underground-fan og på dette tidspunktet på toppen av sin egen karriere med albumet The Rise and Fall of Ziggy Stardust & The Spiders from Mars, som ble utgitt bare seks måneder før Transformer.

Transformer inneholdt nøkkelsanger som "Perfect Day" og "Walk on the Wild Side" - Reeds kjølig tilbakelente portrett av det fargerike persongalleriet rundt Andy Warhol og The Factory. I det hele tatt tematiserte Reed homofili og transseksualitet på en måte som hittil var uhørt i popmusikken – «We're coming out / out of our closets», som det rett frem lyder i låten «Make Up».

Opp gjennom 1970-tallet fulgte en rekke album, som ikke alle ble like kommersielle suksesser – men som likevel fremsto som mesterverk i ettertid. Det gjelder ikke minst albumene Berlin (1973), livealbumet Rock'n'Roll Animal (1974), Coney Island Baby (1975) og Street Hassle (1978), som alle viste den demonstrativt kyniske storbypoeten Reed i god form. Reed insisterte helt til sin død på å gi akkurat passe faen.

Eller som han selv sa det da jeg snakket med ham, tre år før hans død: «Jeg brydde meg ikke da, og jeg bryr meg ikke nå. Jeg gjør dette her for min egen skyld. Og hvis du er heldig nok til å være i nærheten, er du heldig nok til å få lov til å høre det ... hvis du vil dvele ved forklaringer, så er det ditt problem.

Tenk, nå er det snart ti år siden han forlot oss. Og nå som han ville blitt 80 tenker jeg på hans beske bemerkning tilbake i 2010, og jeg må gi ham rett: Vi var virkelig heldige, vi som fikk oppleve Lou Reed live. Og vi som får oppleve sangene – som heldigvis er her fortsatt.

ANNONCE