GAFFA-redaksjonen har sagt sitt.
Det meste får plass når GAFFA-redaksjonen kårer sine albumfavoritter fra året som har gått. Variasjonen og bredden hos våre skribenter og fotografer er stor, og vi er ganske sikker på at det vil være mulig å finne noe for enhver smak på våre lister.
Hver dag denne uken har vi telt ned årets 50 beste album og årets 50 beste låter, og i dag er det endelig tid for å avsløre hvem som skjuler seg på toppen av listen.
Listene er satt sammen av Ellen Lund, Victoria Tronstad, Geir Magne Staurland, Eskil O. Vestre, Øyvind Lønberg, Magnus von Schantz, Knut Gigstad, Per Henrik Arnesen, Mats Vederhus, Katrine Østlyng, Hans Petter Hval, Petter Brønstad, Mari Anvik Berg og sjefredaktør Tord Litleskare.
Her kan du se plassene 50 - 40, her kan du se plassene 39 - 30, her kan du se plassene 29 - 20 og her kan du se plassene 19 - 10
9. Julia Holter - Have You In My Wilderness
Domino/Playground
Vår anmelder lot seg for alvor imponere av Julia Holters nye album Have You In My Wilderness allerede ved første gjennomkjøring, og beskrev albumet som "en audiell opplevelse som setter så dype spor at selv en fullstendig sanseløs skal få problemer med å ikke finne dem".
Albumet ble anmeldt til fem stjerner her i GAFFA.
Selv om det bare har gått to år siden hun slapp den kritikerroste Loud City Song beviste Holter i 2015 at hun fortsatt er på vei oppover mot stjernehimmelen.
8. André Bratten - Gode
Smalltown Supersound
André Bratten albumdebuterte med Be A Man You Ant på Prins Thomas sitt plateselskap Full Pupp i 2013. Han har vært del av Oslos elektronisk musikk-scene i en del år sammen med både Todd Terje og Prins Thomas, men er inspirert av alt fra nittitallshiphop til Brian Eno og Röyksopp. På Gode har han latt seg spesielt inspirere av komponister som Gia Giacinto Scelsi, Arvo Pärt og Gescom/AE. Han er i tillegg fascinert av galskap og dens plass i det kreative faget.
Gode er galskap, det er utfordrende og det er vakkert. Hans elektroniske landskaper er ofte krevende, men det er ikke langt mellom det nesten-uforståelige og ubehagelige (tidvis cinematisk) til poplåter og tilgjengelig, lett musikk som man kan nyte bakoverlent. Kontrasten og kombinasjonen mellom de ytterpunktene er noe av det som gjør Oslo-produsenten så interessant som han er, og det er også det som gjør at Gode, som det eneste norske albumet, er blant topp ti på listen over årets beste album, sammen med de største internasjonale.
Vår anmelder skrev blant annet om albumet at det "er et av de det tar lang tid å få skikkelig grep om, men som kan vokse på lytteren etter hvert som man oppdager nye lag i lydbildet." Les hele anmeldelsen her.
7. Deafheaven - New Bermuda
Epitaph/Playground
Deafheaven slo gjennom i 2013 med deres obskure og tidvis utilgjengelige indie-shoegaze-black metal-sound på albumet Sunbather. Årets New Bermuda viser en videreføring av dette soundet og lydbildet.
"Det kan være at man fortsatt er høy på fantastiske Sunbather, men på New Bermuda er Deafheaven fortsatt dristig, fengslende og dessuten noe enklere å ta inn over seg. Det er en nerve og en opplevelse av en endeløs og altomfattende puls som hamrer abstrakte inntrykk rett inn i sansene," mente vår anmelder og tildelte albumet fem stjerner.
6. Björk - Vulnicura
One Little Indian/Playground
Da Björk tidligere i år slapp albumet Vulnicura beskrev vår anmelder det som "det mest intense og såre" fra den islandske artisten så langt i hennes spennende karriere.
"Tematisk er dette en dagbok fra bruddet mellom Björk og hennes partner Matthew Barney. Det låter sårt og vondt og man kan kjenne smerten bre seg. Musikalsk er albumet en nytelse. Mørke strykearrangementer som leker seg med de smertefulle beatsene, hele tiden med hennes lyriske konfrontasjoner som driver det fremover. Her får vi låter om den smertefulle tiden før bruddet, frem mot fornektelsen av hva som har skjedd. Til slutt blir man overøst med en hjerteskjærende desperasjon. Melodier dekonstrueres og det rytmiske kan til tider bli vanskelig å få grep om."
Albumet ble anmeldt til hele seks stjerner. Du kan lese resten av anmeldelsen her.
5. Father John Misty - I Love You Honeybear
Bella Union/Border Music Norway
Kulthelten Father John Misty har fått mye oppmerksomhet det siste året, blant annet i sommer da han covret Ryan Adams' cover av Taylor Swift for så å trekke tilbake sine versjoner etter å ha påstått at avdøde Lou Reed kom til ham i en drøm og ba ham fjerne låtene fra nettet. Senere uttalte han at det hele var et ledd i å lure lettlurte musikkjournalister.
Men enda viktigere: Han har laget et av årets aller beste album. Og heldigvis har han fått en del oppmerksomhet for det også.
I Love You Honeybear presenteres som et konseptalbum (og konseptet er ham selv). Han kombinerer alvor, humor (tittelen og mye av tekstene er åpenbart ironiske, blant annet) og svært fin popmusikk på usedvanlig finurlig måte. Josh Tillman er mannen bak og er for mange kjent som han som satt bak trommesettet til Fleet Foxes i flere år.
Vår anmelder ga albumet 5 av 6 stjerner og skrev blant annet dette: "Lydbildet er grandiost og fløffy, og skiva full av nydelige komposisjoner, pompøs instrumentering og fløtekaramelliserte vokalarrangementer. Med innslag av folk og 60-tallsvibber, blir ikke popmusikk så mye bedre enn dette".
4. Jamie XX - In Colour
XL Recordings/Playground
Jamie XX er best kjent fra The XX, men har de siste årene også gradvis etablert seg som soloartist. I 2011 slapp han singelen Far Nearer/Beat For, og skapte med den en del furore, mens debutalbumet In Colour kom først i juni i år. Det kom med andre ord sent, men til gjengjeld svært godt, og det er ingen overraskelse at den er blant årets topp fem.
Albumet er komplekst, men høres enkelt og ukomplisert ut. Det er dansbart, men kan – og bør – lyttes til. Det fungerer som en slags hyllest til Englands tidlige ravemiljø, men det er samtidig variert og nyansert. "En låt som Obvs plukker videre på den karibiske forførelsen, mens minimalistisk trip-hop og lydkollasjer preger instrumentaler som Hold Tight. Housevibber er på plass i en limbo mellom ravestemning og intime melodier på den basstunge, men melodiske sprettballen Sleep Sound. Oliver Sim og Romie fra The XX gjester tre låter og gjør seg som et friskt tilskudd, spesielt på SeeSaw", skriver blant annet vår anmelder.
3. Tame Impala - Currents
Interscope/Universal Music
De gjorde det igjen. Kevin Parkers hode klekket ut ny plan, en ørliten vridning i uttrykket skulle til, og slik mante Tame Impala frem det nye Tame Impala. Det kjennetegnes av en synth i hver eneste av musikkens hjørner, samtidig som alle karakteristikker blir værende. Currents er et album for den populære vinden, samtidig som det er et album for den som begjærer psykedelians vante sjarm.
Over åtte minutter smir Tame Impala åpningslåten Let It Happen ut i en lang reise, et fangenskap i det suggerende driver i klassiske Kevin Parker-trekk. Høydaren markerer veien: Det er snillere, mens de trer frem fra skjulet og lar oss omfamne popen åpent. Currents reetablerer Tame Impalas plassering som den moderne rockens fører, men biter seg samtidig inn i andres områder. Likevel er det stadig Tame Impala; kaleidoskopisk, svirlende og forvirrende og ekspesjonell låtskriving.
Vår anmelder ga albumet fire stjerner, du kan lese hvorfor her.
2. Sufjan Stevens - Carrie & Lowell
Asthmatic Kitty/Playground
Fra Detroit kommer en singer-songwriter uten like. Siden 1999 har han kjørt på som solo-artist, og hatt flere høydepunkter i karrieren med blant annet Seven Swans (2004), Illinois (2005), The Age Of Adz (2010), og nå Carrie & Lowell (2015), som har sneket seg opp på en andreplass på listen over beste album fra 2015. En skive så nedstrippet og naken må man lete lenge etter. Stevens beviser med Carrie & Lowell sitt eksepsjonelle skrivertalent og den multi-intrumentalisten han er.
Noen favorittspor som utpeker seg er Should Have Known Better, Carrie & Lowell, Blue Bucket Of Gold, men også Death With Dignity og All Of Me Wants All Of You. Skiven er helhetlig og overveldende, og man opplever mørke melankoliske vibber relatert til moren (Carrie) sin nylige bortgang. Hvilket gjør at man sitter igjen med et album så sterkt og sakralt, at det rett og slett måtte plasseres i toppsjiktet av årets beste album.
I mars høstet Carrie & Lowell seks stjerner fra vår skribent Ellen Lund.
1. Kendrick Lamar - To Pimp A Butterfly
Top Dawg Entertainment/Aftermath/Interscope
good kid, m.A.A.d city gjorde oss for alvor oppmerksomme på Kendrick Lamar i 2012, og forventningene var store til To Pimp A Butterfly lenge før albumet hadde nådd butikkhyllene takket være singelforløperne i og The Blacker The Berry. Likevel var vi på ingen måte forberedt på hvor bra albumet faktisk ville bli og hvor mye rapperen hadde utviklet seg på de tre årene som var gått siden lanseringen av good kid, m.A.A.d city.
Lamar er fra en generasjon som har opplevd det beste av 90-tallet, men som også er oppfostret på 70- og 80-tallets funk og soul-pionerer. George Clinton og Thundercat, James Fauntleroy og Ron Isley og Bilal og Snoop Dogg er kombinasjoner som høres like bra ut i 2015 som de hadde gjort for 20 år siden, skrev vår anmelder og ga albumet toppscore og seks stjerner i mars.
Ni måneder senere smiler vi fortsatt til King Kunta, nikker ettertenksomt til Allright og Hood Politics, og nyter de intrikate, detaljerte og ikke minst fengende produksjonene på låter som These Walls, The Blacker The Berry og Mortal Man. Det er absolutt ingen tvil om at Kendrick Lamar fortjener førsteplassen på vår liste over årets beste album.
