Artikkel

INTERVJU: Father John Mistys nye album er som en zombiefilm

Father John Misty er ute med sitt første nye studioalbum på fire år. –  Vi sitter fast i denne retrofuturistiske skjærsilden, sier han til GAFFA om den ferske musikken.

– Det er første gang vi spiller mange av disse låtene. Så jeg tenkte det var greit å ta med et symfoniorkester, ha glidelåsen åpen for de første låtene – og så livestreame det.

Ordene kommer fra Father John Misty, badet i blått lys på scenen på Barbican Centre i London en torsdag kveld i begynnelsen av april. Det er kvelden før utgivelsen av hans nye album, Chloë and the Next 20th Century – det fjerde siden debuten for ti år siden. Og på drøye to timer presenterer den nå 40 år gamle Tillman de nye låtene, støttet av både sitt eget, faste backingband og det engelske symfoniorkesteret Britten Sinfonia. Det er en helt spesiell kveld for både publikum og hovedpersonen, som åpner med «Funtimes in Babylon» fra debutalbumet noen minutter over åtte.

GAFFA, som en av ganske få europeiske medier, er invitert til å overvære releasekonserten i den britiske hovedstaden – den eneste europeiske konserten i 2022, i tillegg til noen kortere spillejobber i butikk i en håndfull engelske platebutikker. I 2023 drar han imidlertid på en vanlig, europaturné – blant annet en konsert på Sentrum Scene i Oslo 25. februar 2023. Etter noen år med stillhet rundt den skarpe låtskriveren, er Mr. Misty med andre ord tilbake for fullt ut. Med et album som trekker mer på musikaler fra mellomkrigstiden enn på folkrock-tradisjonen som var Tillmans utgangspunkt. Og fortsatt med et tekstunivers, som med like deler nonsjalanse og glød dissekerer både kjærlighet og en sivilisasjon på randen av selvdestruksjon.

Filterfri autofiksjon

En uke før releasekonserten i London er det – ikke uten vanskeligheter – fått til et intervju med Tillman. Sist gang han var albumaktuell, med God’s Favorite Customer i 2018, ga han ingen intervjuer i det hele tatt, og bare ganske få medier får tilgang denne gangen. Det er tydelig at Misty har blitt et stort navn siden han virkelig slo igjennom med I Love You, Honeybear tilbake i 2015. Da kunne jeg møte Tillman for en åpenhjertig backstage-prat på Vega i København; to år senere fortsatte vi samtalen på et hotell på Vesterbro, mens Tillman var i byen for å promotere den ambisiøse oppfølgeren Pure Comedy i 2017.

Jeg tar opp tråden og starter med å spørre om God’s Favorite Customer – et album som markerte en ny retning på toppen av de tre første og som samtidig skildret en personlig krise i noe som så ut som 1:1. Sanger som tittelsporet, «Please Don't Die» og ikke minst den nådeløst morsomme «Mr. Tillman» ble skrevet fra et annet og tilsynelatende mer smertefullt sted enn trilogien forut for den. Jeg får aldri svar på hvilken krise Tillman gikk gjennom den gangen i '18 - men han vil gjerne snakke om albumet. «God's Favorite Customer var definitivt et avvik, estetisk sett», sier han og utdyper:

– Den er ikke like hi-fi eller forseggjort som de tre andre. Men låtene er likevel ganske holdbare. De fleste av dem har funnet veien inn i livesettet mitt. Tittellåten er en av sangene jeg liker å spille live. Mens låtene fra for eksempel Honeybear er så mye satt på spissen og semi-fiksjonalisert at de egentlig ikke frakter meg tilbake til tiden de ble skrevet, på samme måte som disse låtene.

Tittellåten fra God's Favorite Customer – Tillman på piano, med ryggen til den utsolgte salen – er også med denne kvelden i London. Sammen med «Mr. Tillman», der fortellerstemmen tilhører den bekymrede resepsjonisten på et hotell, hvor hovedpersonen sjekker inn: «Mr. Tillman, for the seventh time / We have no knowledge of a film that is being shot outside / Those aren't extras in a movie, they're our clientele / No, they aren't running lines and they aren't exactly thrilled / Would you like a regalo on the patio? / Is there someone we can call? / Perhaps you shouldn't drink alone».

Verdens undergang

Overfor «Mr. Tillman» sin tilsynelatende ufiltrerte autofiksjon (som Tillman også har praktisert tidligere, ikke minst på den 13 minutter lange «Leaving L.A.»), minner de tre første platene om en slags trilogi. Fear Fun sto i de hallusinogene stoffenes tegn, Honeybear dreide seg om sex, og Pure Comedy om de helt grunnleggende menneskelige forholdene – i alle tre tilfellene på bakgrunn av en vestlig kultur i ferd med å undergrave seg selv. Som Tillman selv uttrykte det i et svensk TV-program for noen år siden: «Nine out of ten of my songs are about the end of the world». Jeg spør Tillman om den ovennevnte oppdelingen av arbeidet hans gir mening - og hvordan det nye albumet rangerer i forhold til bakkatalogen. Tillman svarer:

– Jeg vil si at Fear Fun handler om selvoppdagelse – der oppdagelsen er at «selvet» ikke eksisterer – Honeybear handler om den moderne, mannlige psyken, og Pure Comedy handler om frakobling. Chloe handler om den alltid tilstedeværende fortiden og mitt svært ambivalente forhold til det 20. århundres kanon.

Jeg nevner det nye albumets særegne mellomkrigsstemning - det høres ut som Misty har forelsket seg i Hollywood fra 1930-tallet - og spør om dette særegne, stilistiske grepet i nye sanger som «Funny Girl», «Kiss Me (I Loved You)» og «We Could Be Strangers». Tillman svarer i kjent stil, seriøs og ertende på samme tid:

– Jeg ser på albumet som en zombiefilm heller enn som et kjærlighetsbrev til «gamle Hollywood». Kulturen har mistet momentrum og vi sitter fast i denne retrofuturistiske skjærsilden. Jeg skrev «The Next 20th Century» først, og de andre låtene ble skapt ut i fra den bevisstheten.

På Barbican Centre i sentrum av London gjør «The Next 20th Century» sin livedebut som nest siste låt i det vanlige settet, og det er tydelig at dette er en nøkkellåt; et sentralt tillegg til den stadig voksende sangkatalogen. «Recite your history of oppression, babe / while you are under me», synger han, og videre, etter å ha slengt referanser til både Batman og Val Kilmer: «The wheel is turning / from night into day / Everything's in transition / Everything must change / But none of us here will ever see the promised land».

Leonard Cohen ser ut til å spøke i kulissene, og jeg kan ikke la være å spørre Tillman om EP-en Anthem +4 fra 2020, hvor han blant annet tolket Cohen og Link Wray.

– Vel, i 2020 var det dette hysteriet om å måtte lage veldedighetsutgivelser, og jeg antar at jeg bare ble revet med av det, sier Tillman om bakgrunnen til EP-en og legger til:

– «Anthem» (Cohen-cover, red.anm.) slo meg som veldig passende, eller rettere sagt upassende, for tiden. Det er ikke akkurat en sang som tar til orde for å redde menneskeheten. Det er håpefullt på en helt annen måte. Jeg liker veldig godt Cohens musikk, stemmen hans, melodiene, humoren, selvoppofrelsen. Jeg abonnerer ikke som sådan på hans verdensbilde eller ser ganske mye av mitt eget liv i hans. Han var villig til å ofre kjærlighet underveis på en måte jeg ikke har råd til.

Flere nye låter

I tillegg til EP-en fra 2020 har Tillman gitt ut en singel og et digitalt livealbum siden siste studioalbum fra 2018. Jeg lurer på hva han ellers har hatt tid til å gå igjennom på de fem årene som har gått.

– Jeg turnerte litt i 2019 og brukte mye tid på en annen låtsamling, som skal slippes på et tidspunkt, svarer han kort.

I London kulminerer livesettet med en dramatisk levering av «I Love You, Honeybear»; hele salen reiser seg mens Misty går av scenen og symfoniorkesteret bidrar til det opphøyde crescendoet. Det er en saftig kjærlighetserklæring, farget med sminke, blod, sæd og aske, mens verden faller sammen like utenfor: «Mascara, blood, ash and cum / on the Rorschach sheets where we make love (...) Everything is doomed / and nothing will be spared / But I love you, honeybear».

Tillman kaster seg på knærne og kysser en ung kvinne på første rad, før han og bandet forlater scenen, bare for å returnere med to runder og gi ekstranummer. Til slutt kaster han mikrofonen på gulvet og slår ut med armene – hvit t-skjorte under svart dress, røde sokker og den karakteristiske hårprakten borte til fordel for en ny, kort hårklipp. Før intervjuet er over spør jeg Tillman om sistnevnte gest bør gis noen symbolsk betydning og om hva som venter den amerikanske einstøingen.

– Gjennom hele menneskehetens historie har det å klippe håret virkelig vært en symbolsk handling. Også i større grad enn å for eksempel få bart. Men nei, i mitt tilfelle var det rent praktisk. Bare pandemisk chic. Vi må vente og se hva som venter fremover rent kunstnerisk. Noen ganger føler jeg at jeg er den siste som får beskjed. Jeg har lagt merke til at jeg begynner å betrakte meg selv med litt mer glad likegyldighet ettersom jeg begynner å bli middelaldrende. Det er en god følelse.

ANNONCE