Albumanmeldelse

Et menneske i monolog med Gud

Mr. Morale & The Big Steppers - Kendrick Lamar

Kendrick Lamar

Mr. Morale & The Big Steppers

Dobbeltalbumet Mr. Morale & The Big Steppers er et skriftemål og en preken, som vender seg mot både fortiden og samtiden gjennom en sonisk terapitime med sitt eget ego.

Verden ser alltid litt annerledes ut etter at Kendrick Lamar slipper en ny plate. Overøst av priser, topplasseringer på Billboard og ikke minst som en av stemmene til Black Lives Matter-bevegelsen, er forventningene mange og store. Lamar klarer likevel, med sin siste utgivelse på plateselskapet TDE, på storslått vis å overraske og imponere med nok et mesterverk. 

På åpningssporet, «United In Grief», erklærer Lamar: «I've been goin' through somethin' / One-thousand eight-hundred and fifty-five days»  som er antallet dager siden han slapp sitt forrige soloalbum, D.A.M.N. Låten er inngangsporten til en reise mellom selvransakende monologer og samfunnskritiske resonnementer. Med utgangspunkt i analyser av egne erfaringer og holdninger, retter artisten søkelyset mot aktuelle temaer som sosiale forskjeller, fake news, overgrep, kjønnsdiskriminering og vaksineskepsis. Mens enkeltlåtene målbinder, er det imidlertid den overordnede helheten som overbeviser. 

Skiven er ingen hit-fabrikk, og er så stilistisk og tematisk gjennomført at den trenger å bli lyttet til fra perm til perm. Den må også høres mer enn én gang på grunn av mengden informasjon og detaljer, særlig i teksten. Mange av inntrykkene etter første gjennomlytting er uansett sterke. Ta for eksempel «Auntie Diaries», der Lamar innrømmer å ha uttrykt feil holdninger mot transkjønnede familiemedlemmer. Det er på tide at verdens største rapper sier «My auntie is a man now / I think I’m old enough to understand now», over en minimalistisk beat som intensiveres i takt med ordenes innhold.  

Et landskap i konstant bevegelse
Lyduttrykket forandrer seg som landskapet bak en togrute. I løpet av syttitre minutter tar Lamar deg med fra kirken til dansegulvet og videre gjennom en diskré jungel av både elektroniske og organiske elementer.

Big Steppers er gjennomgående mer up-beat og hip-hoppete enn den mer nedpå andreplaten, Mr. Morale. Her vitner trap-låten «K95» og den 2000-talls, RnB-aktige låten «Die Hard», om Lamars brede beherskelse som både rapper og sanger. Selv om artistens stemme sitter bak rattet hele veien, åpner låtene på Mr. Morale enda mer opp for ordenes tyngde. På «Crown» svever vokalene over to enkle pianoakkorder, mens strykerne på både «Savior - Interlude» og «Mirror» utvider det melankolske teppet som sys av teksten. 

I godt og restriktivt selskap
Med seg på produsentsiden har Lamar Soundwave, Bekon, DJ Dahi, J.LBS, mfl. Hverken Rihanna eller U2 er med som gjesteartister, men Sampha synger et deilig hook på «Daddie Issues og på «Savior - Interlude» leverer Baby Keem et rapvers i en klasse for seg selv. Ellers kan Blxst, Amanda Riefer, Summer Walker, Ghostface Killah, Sam Dew, Tanna Leone, Beth Gibbons og Kodak Black også skrive seg på featurelisten. Sistnevntes opptreden har skapt debatt fordi han nylig ble dømt for seksuelt overgrep  – noe som på en måte strider med platens sosiopolitiske budskap.  

I Florence and the Machine-samplede «We Cry Together», med skuespiller Taylor Paige, serveres et av platens høydepunkt - et radioteater på beat. Dialogen mellom henne og Lamar belyser banalitetene og eskalasjonen i et kjærestepar sin opphetede krangel. I siste vers (eller akt) faller kvinnekarakteren inn i en rant der hun beskylder motparten for alt fra Trumps suksess til R. Kellys overgrepsepisoder. Forflytningen fra den individuelle og personlige kampen mot samtidsfenomener og aktuelle samfunnsproblemer, er en tematisk tendens i tekstene.  

Halvguden
Egoet tekstene sentreres rundt og tematikken springer ut av, er et svar på Lamars bønn til Gud. I låten «Worldwide Steppers» åpner han opp om to års skrivesperre og hvordan han henvendte seg til troen: «Asked God to speak through me, that's what you hear now». Han rapper så om den doble rollen som superstjerne og menneske og setter de kunstneriske forventningene opp mot sin nye realitet som småbarnsfar: «My genetic build can build multi-universes, the man of God / Playin' "Baby Shark" with my daughter».

På «Crown» gir Lamar uttrykk for byrden av innflytelse og makt ved å sitere Shakespeares Kong Henrik V: «Heavy is the head that chose to wear the crown». Samtidig forsvarer han seg mot forventninger til ny musikk ved å poengtere: «And I can't please everybody». Selv om musikken og superstjernen for mange oppleves guddommelig, er Lamar bare et menneske, og denne kontrasten er en av platens store temaer. 

Kendrick er både Mr. Morale og Big Stepper, synder og skriftefar, et enkelt menneske, og en viktig stemme i samtiden. Ledsaget av en sjangermestrende, eksperimentell og nyskapende produksjon, minner Lamar oss på at han er en av vår generasjons største skapere av sanglyrikk. Når platen avsluttes med ekkoene av «I choose me, I’m sorry», tenker jeg at det ikke er vits i å si unnskyld for akkurat det. Fortsett å velge deg, Kendrick. Det blir god musikk av det. 

ANNONCE