Nyhet

Arcade Fires 5 beste låter

Gratulerer med dagen, Win Butler!

14. april 1980 ble Win Butler (bilder) født i California. Deler av oppveksten skjedde i Texas og som 20-åring flyttet han over grensen til Canada for å gå på McGill-universitetet i Montreal. Her møtte han sin fremtidige kone og medmusiker Régine Chassagne, og det gikk ikke mange årene før de to også begynte å sysle med musikken sammen.

Arcade Fire ble startet allerede i 2001 og tok verden med storm da de ga ut det bejublede debutalbumet Funeral i 2004. Albumet sikret bandet en Grammy-nominasjon, og er ifølge nettstedet Metacritic blant albumene som figurerte på flest topp 10-lister hos kritikerne da forrige tiår skulle oppsummeres - kun slått av Radioheads Kid A.

Siden har de bare fortsatt å vokse for hver utgivelse. Neon Bible (2007), The Suburbs (2010) og Reflektor (2013) har alle holdt høyt nivå musikalsk, og i anledning frontmannens bursdag trekker vi her frem fem av bandets beste låter.

Gratulerer med dagen, Win!

Rebellion (Lies) (Funeral, 2004)

Det er vanskelig å komme unna denne når man skal se på Arcade Fires historie som band. For mange var Rebellion (Lies) nemlig det aller første møtet med gruppa, selv om den egentlig var den fjerde singelen i rekken fra Funeral. Med en følelsesladd sammenblanding av både livsgnist og tristesse fanget den både stemningen og dødstematikken rundt debutalbumet på mesterlig vis.

I mange år ble den brukt til å avslutte bandets høyenergiske konserter, og var nok sterkt medvirkende til å sementere deres ekspesjonelt gode live-rykte. De fikk også finfin eksponering gjennom at låta ble brukt i en episode i femte og siste sesong av HBO-serien Six Feet Under. Noe som for mange knyttet bandets store eksistensielle tekster til det visuelle i serien.

Musikkvideoen til Rebellion (Lies) ser du her:

Wake Up (Funeral, 2004)

Når de første tonene av gitarriffet på Wake Up setter inn på en av Arcade Fires store stadionkonserter, er det garantert at hver eneste sjel til stede jubler kollektivt. Når trommene kicker inn trekker hele forsamlingen luften dypt, og i "åååh, ååh"-partiet som følger overdøver publikum bandet uten unntak. Og slik har det vært helt siden de spilte sine første konserter på Funeral-turnéen for over ti år siden. Wake Up er nemlig den overdådige, sentimentale indie-anthemen over alle, og tusener av håpefulle unge indieband har det siste tiåret prøvd sitt ytterste for å oppnå bare en brøkdel av vekkelsesmøte-stemningen som låta fremkaller i publikum.

Norske indiekids, fra Team Me til Fay Wildhagen, sniker ofte inn et storslått "ååah, ååh"-parti, og det kan alltid trygt regnes som en honnør til Arcade Fire. Legg til en uforglemmelig tekst sunget av Win Butler på sitt mest genuine og følelsesladde, og den klassiske halvannen minutt lange outroen der gitarriffet viker til side og pianoet inntar hovedrollen, så har du en av de mest klassiske rockelåtene på denne siden av årtusenskiftet. Så klassisk at David Bowie skulle ønske han hadde skrevet den.

Se bandet fremføre låta sammen med Bowie her:

No Cars Go (Neon Bible, 2007)

No Cars Go ble opprinnelig gitt ut på EP'en Arcade Fire i 2003, selv om dette ikke må glemmes, er det på ingen måte galt å si at det er reproduksjonen og gjenutgivelsen av sangen på albumet Neon Bible som står igjen i oppmerksomhetens søkelys. Det kan virke rart at en låt skrevet og gitt ut nesten fire år før resten av albumet skal stå igjen som en av de viktigste sangene fra en ellers svært solid og helhetlig utgivelse. Men No Cars Go passet albumets mørke tematikk som hånd i hanske, og den nye komposisjonen gjorde at No Cars Go ga uttrykk for håp og frihet i et ellers dystert verdensbilde som portrettert i Neon Bible

Det var i det hele tatt befriende å høre et band som evnet å skape nye lydbilder samtidig som de hadde mot til å utfordre politiske sannheter gjennom tekst.

Se bandet spille en elektrisk versjon av No Cars Go under Reading Festival i 2010 her:

The Suburbs (The Suburbs, 2010)

Ned til jorden, og mer dempet i uttrykket. På bandets første album i det nye tiåret var det ikke lenger liv og død, krig og fred og de store spørsmålene som dominerte i lyrikken deres. The Suburbs tok heller turen til Butlers barndom i forstaden utenfor Houston, Texas. I et intervju med NME uttalte Butler at han ville albumet skulle høres ut som bandene han hadde lyttet til som ung, og han beskrev senere albumets lydbilde som en miks av Neil Young og Depeche Mode overfor det amerikanske magasinet Spin.

Og det er lett å se linken til Neil Young. Spesielt når man lytter til tittelsporet. Det er lavmælt og nært, og mange fans ble nok tatt litt på senga da låta dukket opp som første smakebit fra bandets tredje album. Likefullt er det vanskelig å nekte for både dens briljante og samtidig simplistiske vendinger.

Musikkvideoen til The Suburbs ser du her:

Afterlife (Reflektor, 2013)

Tilbake til liv og død (og etterliv). Høydepunktet på bandets foreløpig siste album Reflektor var for mange fans låta Afterlife. Den har det meste man kan ønske seg i en Arcade Fire-låt; dempede vers og dramatiske refrenger, Butlers signaturvokal med vakker koring fra Chassagne og et mer bassdrevet og dansbart lydbilde, mye takket være produsent James Murphy.

Låta bringer både drama og en smule positivitet til våre tanker og bekymringer rundt hva som skjer når livet en dag tar slutt. Sånn sett føyer den seg pent inn i rekken av bandets aller beste låter med samme tematikk.

Se den offisielle musikkvideoen til Afterlife her:

Hvilke Arcade Fire-låter synes du er de beste? Skriv gjerne i kommentarfeltet under artikkelen.

ANNONCE