Nyhet

GAFFAs SXSW-dagbok: del 3

GAFFA er på den enorme musikkbransjefestivalen i Austin, Texas og rapporterer dag for dag.

Fokuset har i løpet av torsdagen selvfølgelig vært på ulykken som hendte natten før. Det har vist seg at den skyldige gjerningsmannen er en rapper, som selv var på vei for å opptre på festivalen da han i beruset tilstand tok livet av to mennesker i en stjålet bil. Fra offisiellt hold har man startet en veldedighetsorganisasjon som skal samle inn penger til ulykkens etterlatte og de overlevende, og denne har i løpet av dagen blitt støttet av mange spillesteder rundt om i byen. Men The Show Must Go On, så ut på ettermiddagen var det igjen tid for å kjenne litt musikk på kroppen igjen.

Det australske elektrorockbandet The Preatures fikk æren av å sette det hee i gang. De har fått en stort hit i hjemlandet i form av låta Is This How I Feel, som også fikk publikummerne helt foran til å danse da den ble spilt som siste nummer. Deres kombinasjon av både mannlige og kvinnelige vokaler fungerte svært godt og bidro til å skape massevis av energi, både hos publikum og bandet selv.

Deretter fulgte et australsk band til, nemlig The Griswolds. Det var faktisk aldri planen å se disse gutta, men det britiske bandet Jungle hadde tydeligvis problemer med stemmene og så seg derfor nødt til å avlyse sin showcase. Jeg ble likevel hengende på det fulle spillestedet. Musikken er kanskje ikke verdens mest originale, men bandet gjorde opp for det med spilleglede og god publikumskontakt, som kulminerte i at publikum fikk utdelt tamburiner og avsluttet konserten som en stor fest.

Valget falt på Wolf Alice som siste band på ettermiddagens program. Det var andre gang at jeg så dem på årets festival, og dette var enda bedre enn første show. Bandet lot seg ikke stresse av en del tekniske problemer og spilte som om de hadde deres time of their life. Da konkurransen om folks opmerksomhet er utrolig hard på denne festivalen, med mer enn 2000 band å velge blandt, er det som om de fleste bandene alltid gir det lille ekstra i håpet om å kunne skille seg ut fra mengden. Dette var Wolf Alice et meget godt eksempel på, da konserten sluttet med at det meste av bandet stod ute blandt publikum og rocket.

Engelske Bipolar Sunshine (bildet) startet kveldens program med en finurlig blanding av stille passasjer etterfulgt av meget rocka øyeblikk. På en og samme tid kan musikken minne om utrolig mye annet, men likevel fremstår det som deres eget uttrykk. Vokalisten leverer sangene som om lyrikken virkelig betyder noe, men hadde også overskudd til god kontakt med publikum mellom nummerne. Dette var virkelig et band som imponerte undertegnede, og kan absolutt anbefales, selv om det nok vil være en fordel om forsangeren er litt mer edru neste gang.

Berlin-bandet Ballet School består av trommer, gitar og en kvinnelig vokalist ved navn Rosie. Selv om hun har sin helt egen personlige fremtoning, som godt kan minde om Alice Glass fra Crystal Castles, virket det ikke som om musikken var så altfor spennende. Det hjalp riktignok ikke at bandet måtte gi seg helt pludselig, da tiden var løpt ut. Dermed fikk de ikke mulighet til å gi det viktige gode sisteinntrykket.

We Were Promised Jetpacks var næste band på programmet. Deres indierock minder en del om Frightened Rabbit, og det var også en meget energisk opptreden vi fikk oppleve. Spillestedet Holy Mountain hadde efter sigende været ganske tomt hele kvelden, men disse skotske herrene presterte likevel å trekke et stort publikum. Det ble generelt rocket godt hele veien gjennom, og bandet virket nærmest som de var overveldet over det store publikummet og samspillet mellom dem.

Kveldens siste konsert var med Royal Blood, og det skulle også vise seg å bli dagens høydepunkt. Før konserten satte i gang, ble tragedien som skjedde 24 timer før markert med to minutters stilhet på de fleste spillestederne, idet klokken slo 00:00. Der er nok ingen tvil om at bandet har et par Queens of the Stone Age- og the White Stripes-plater stående hjemme. Likevel klarer de to herrene på henholdsvis trommer og bass å skape lyden av et helt rockeband, til tross for at de kun opererer med to instrumenter. Spillestedet Lattitude 30 var fyldt til randen med folk som var kommet kun for å se disse gutta, og en del av dem hadde også kommet tidlig på kvelden for å sikre seg en plass.

En del av sjarmen med SXSW er at man kommer mye tettere på kunstnere som opptrer, da de fleste spillesteder ikke er spesielt store. En del av dem er faktisk ikke spillesteder til vanlig, men kun forvandlet til et spillested for anledningen. Et av disse stedene er Latitude 30, og etter konserten var en stor del av publikum gira over konserten at de måtte ut og fortelle dette til bandet selv.

Dermed er dag tre av fem overstått. Dagen bød for mitt vedkommende kun på riktig gode konsertopplevelser. Ut over mine egne opplevelser har Soundgarden i løpet av kvelden spilt hele sin Superunknown-plate for første gang, og Lady Gaga har også spilt et intimt sett foran noen få hundre mennesker.

ANNONCE