Nyhet

ÅRETS INTERNASJONALE ALBUM 2014

GAFFA har kåret årets beste fra alle de der ute.

GAFFAs redaksjon og tretten av GAFFAs anmeldere har plukket frem de aller beste internasjonale albumene fra året som har gått. 

10. Mac Demarco – Salad Days

Mac DeMarco var for mange en av årets store overraskelser. 23-åringen fra Canada har modnet med stil selv om han fortsatt er sitt lite selvhøytidelige jeg. Og det merkes godt på Salad Days. Mens mange av de tidligere albumutgivelsene hans besto av temmelig absurde og kryptiske tekstlinjer, har de på dette albumet et mye tydeligere budskap. Det er mer substans, og han virker i det hele tatt mer fokusert. 

9. Royal Blood – Royal Blood

Den britiske rockeduoen Royal Blood herjet festivalscenene på Bergenfest og Øya denne sommeren, og overbeviste stort med sin selvtitulerte debutplate. Spesielt singelen Little Monster ble nærmest spilt ihjel på radio. Riffene deres er vanvittig fengende, mens bassist Mike Kerrs vokal kler duoens rifftunge rock perfekt. Vi gleder oss til fortsettelsen!

8. FKA Twigs – LP1

"When I trust you we can do it with the lights on", synger FKA Twigs nærmest kjælende og hviskende på Lights On, hvor det også bli eksperimentert med synther, sonisk totalitet og produksjonsmessige detaljer. Hun går så langt som å spørre: "am I suited to fit all of your needs?" Man er fristet til å svare 'ja' etter å ha blitt dratt inn i LP1 – en særdeles fin debut i skjæringspunktet mellom voldsom andektighet, krypende intimitet og en nærhet selv Lana Del Rey kan misunne.

7. First Aid Kit – Stay Gold

Söderberg-søstrene har fornuftig nok valgt å holde fast med uttrykket på deres tredje album, som i likhet med forgjengeren er en ypperlig oppvisning i melodiøs og moderne country. Albumet er generelt mindre dynamisk og mer ettertenksomt enn The Lion's Roar, men Klara og Johannas himmelske stemmer spiller den samme avgjørende rollen som tidligere, og de gjennomgående vokalharmoniene er minst like vakre og overdådige som alltid.

6. Damon Albarn – Everyday Robots

Med en kreativitet og idérikdom få andre fra samme generasjon kan skilte med har Damon Albarn skrevet seg inn i den britiske musikkhistorien ved siden av navn som Peter Gabriel og David Bowie som konstant søkende kulturkameloner. Hans første ordentlige soloalbum skuffer ikke i det hele tatt. Tekstene viser at masken har falt, og Albarn er ute i en funderende utforsking av sin egen oppvekst.

5. Jungle – Jungle

Den britiske duoen Jungle består av Joshua Lloyd-Watson og Tom McFarland, og hadde lenge vært regnet for å være et fenomen i hjemlandet med sine uimotståelige singler som Busy Earnin' og Platoon. Når de i sommer lanserte sin selvtitulerte debutplate ble de som seg hør og bør hypet opp i den britiske musikkpressen. Med herlig falsettvokal og en funky tilnærming leverte de også både futuristiske festlåter slik Klaxons og Disclosure har gjort tidligere, i tillegg til mer nedpå og sløve spor for etterfesten. En perfekt sommerplate, med andre ord!

4. Lykke Li – I Never Learn

Svensken har overfor pressen gjort det klart at hun ikke ønsker å bli kalt en popkunstner, og I Never Learn lener seg da også vesentlig mer på hennes andrealbum enn debuten. Lykke Li vil først og fremst respekteres som en singer-songwriter, og det fortjener hun også – det virker som om hun lever et liv spekket med komplikasjoner og konfrontasjoner, og hun nøler ikke med å fortelle om det i sine ofte mørke, forvrengte tekster. Når det er sagt, er I Never Learn  på samme tid ikke desto mindre en oppløftende affære.

3. MØ – No Mythologies To Follow

No Mythologies To Follow er bygd opp rundt MØs signaturlyd i et elektropop-univers som særlig er kjennetegnet med små utsmykkende og meget fengende gitarfills. Ofte fungerer disse som et hook i seg selv sammen med MØs samplede rope-vokal, som i høy grad utgjør låtenes lydmessige dybde og røde tråd. Lyden er internasjonal med stor I, og bærer et sprøtt lydbilde med brede beats. Ambisjonen skinner for alvor gjennom på et hypet debutalbum som overhodet ikke skuffer.

2. Warpaint – Warpaint

Med sin seltitulerte andreplate viste Warpaint at mørket fra debuten hadde modnet. Likefullt viste sjangervekslingene mellom den psykedeliske rocken, den sødmefylte drømme-popkunsten seg å være like hjemsøkende som ved tidligere møte, som når de på Teese så trip-hop-mykt synger: "I want more now", bare for å gå rett over og rope på pause i noe som låner popøret til banghra. 

1. The War On Drugs – Lost In The Dream

Lost in The Dream er en bombastisk affære på omkring en time, fordelt på 10 låter. Det er snakk om et virkelig homogent album, som i høyere grad enn vers og refreng dyrker stemninger og lydflater. Er man på forhånd glad i den frittflytende gitarrocken som The War on Drugs står for, vil man finne sterke hits i An Ocean in Between the Waves eller Burning. Med Lost in The Dream har The War on Drugs tatt nok et stort skritt på veien mot å bli et av verdens beste rockeband. 

 

ANNONCE