Svartjazzerne fremfører sitt kommende album i sin helhet på Rockefeller under by:Larm.
Det notorisk sjangeroverskridende progrockorkesteret Shining skal visstnok være klar med et nytt album, i følge et intervju bandets frontmann, Jørgen Munkeby, har gjort med Dagsavisen. Som en av få band får Shining tøye strikken når de avslutter by:Larms fredagsprogram den 15. februar.
Bandet spiller på Rockefeller, og får spille over den sedvanlig halvtimen de fleste konserter under by:Larm er begrenset til.
– Vi spiller i første omgang albumet fra start til slutt. Og så lenge vi vil etter det, sier Munkeby til avisen, som også avslører at han skrivende stund er i Hollywood for å mikse det kommende albumet sammen med produsenten Sean Beavan, som også assisterte dem på «Blackjazz» og «Blackjazz Live».
Det kommende albumet får navnet «One One One». Tittelen skal reflektere Shinings overgang fra konseptuell musikk til mer frittstående låter.
– Nå er vi over i Spotify-format. Dette er singler. Hver låt er skrevet for å stå alene. Slik jeg hører på musikk selv nå. På enkeltlåter. Det er lenge siden jeg hørte på et album fra start til slutt. Dette påvirker meg. Målet er å lage best mulig isolerte låter, sa Munkeby til Dagsavisen.
Munkeby brøt ut av Jaga Jazzist for å danne Shining. Deres debutalbum fikk navnet «Where The Ragged People Go», og kom i 2001. Senere fjernet bandet seg helt fra John Coltrane-jazzen som preget debuten. Siden debuten har de gitt ut fire studioalbum, med «Blackjazz» (2010) som deres foreløpig siste studioinnsats. På albumet parkerte Munkeby saksofonen til fordel for fuzzgitarer, og albumet ble beskrevet som en fusjon av King Crimson og metall.
I november 2011 kom livealbumet og konsertfilmen «Blackjazz Live». Albumet ble anmeldt av GAFFAs Isabella Greffel, som mente at utgivelsen bød på majestetiske tilbakeblikk.
– DVD-en har det samme frenetiske og totalt uforutsigbare tempoet Shining er kjent for, og visuelt fungerer det. Strobelyset spiser opp alt av lys i mils omkrets og klippetakten er tidvis like manisk som – og om mulig mer epileptisk enn – Munkeby og kompani. Selv i egen stue oppnås den altoppslukende konsertatmosfæren, skrev Greffel, og ga utgivelsen fem stjerner.
