Den amerikanske singer-songwriteren hintet før helgen til at han muligens slipper sitt tiende julealbum i år.
I tillegg til å ha utgitt åtte studioalbum siden debuten med «A Sun Came» i 2000, er New York-baserte Sufjan Stevens en særdeles produktiv og spillekåt type. I tillegg til album, EP-er, singler og kompilasjoner, kan Stevens også skryte på seg å ha samarbeidet med en rekke band og artister, blant annet The Roots og våre helt egne Serena-Maneesh.
Stevens markerte seg også tidlig som en fyr som var glad i jula, og han uttrykte sin entusiasme for høytiden ved å i 2001 gi ut julealbumet «Noel: Songs for Christmas, Vol. 1» i 2001. Det som kanskje begynte som en morsom gimmick, har etter hvert utviklet seg til noe av et gjennomført konsept for Stevens. Siden juleabumet i 2001, har han utgitt et høytidsalbum hver desember, med unntak av i 2009 og i fjor.
Nå har grep blitt foretatt og setninger ytret på nettet som kan få oss til å tro at amerikaneren gir ut et nytt julealbum i desember. Om et nytt julealbum faktisk er på vei, blir det Stevens' tiende.
Spekulasjonene begynte med at Stevens forandret navnet på sin Tumblr-konto til «CHRISTMAS IS COMING!», for så å kort tid senere forandre tittelen til «ADVENT OF THE APOCALYPSE».
Senere kunne hiphopartisten Kitty Pryde via Facebook melde at hun hadde ferdigstilt en julesang i studio sammen med Sufjan Stevens, noe som peker kraftig mot at julen 2012 blir tonesatt av amerikaneren. I 2006 ga Stevens ut samleboksen «Songs for Christmas», hvor mange av låtene fra disse albumene var å finne.
Stevens var sist plateaktuell i oktober 2010, da han ga ut «The Age of Adz», hans åttende og foreløpig siste studioalbum. Plata ble anmeldt av GAFFAs Michael José Gonzalez, som kalte plata en imponerende, musikalsk oppdagelsesreise.
– Albumet drar en i mange forskjellige retninger, og kan kanskje fremstå som noe rotete, men man drar gladelig på oppdagelsesreise for å se hva Stevens legger i sin auditive handlevogn. Tittelkuttet bør fremheves for sin eksperimenterende lekenhet, og ikke minst er den 25 minutter lange avslutningslåten «Impossible Soul» en imponerende musikalsk bedrift, som kan bære et helt album i seg selv. Mange vil kanskje skjelle Stevens huden full for bruken av autotune, men faktisk fungerer det ganske eminent, og låten er et syrete triumftog av dimensjoner. Det samme tårnhøye nivået holdes ikke gjennom hele platen, men høydepunktene på plata er så himmelhøye at man kan gi fem stjerner uten å tenke seg nevneverdig mye om, skrev Gonzalez.
