Artikkel

Slik var Bob Dylans konsert i Spektrum

«Alle» var på Bob Dylan i Spektrum, men med mobilforbud fikk veldig få sett det. Slik var konserten.

Konserten hadde fotoforbud, ikke bare for publikum, men også for presse. Bildet ovenfor er ikke fra konserten.

Hellstrøm, Tønes, Sondre Lerche og Big Bangs Øystein Greni var alle å se med en framoverlent gange i Oslo Spektrum for å finne plassene før Bob Dylan var på plass på scenen, presis 20.05. 

Sist gang så mange pappaføtter var kollektivt i takt, var nok sist gang Dylan var å se i Spektrum i 2017. Lik den gang, lyses bakteppet på scenen opp med er varmt oransje lys og et skarpt blått lys skinner ned på publikum gjennom hele konserten. Mobilene er lagt vekk i små tøyposer, låst med en magnet og pressen er stuet vekk på råd 6 og 7 og alles øyne er på rekken av seks svartkledde menn. 

Bjeffende bikkje – på den gode måten
Kvelden åpner med den eldre låten «Watch the river flow» og fortsetter i samme løp med «Most likely you go your way (and I'll go mine)». Så, med hodet såvidt tittende over pianoet, fortsetter Dylan og bandet på fem inn i turneens alibi, albumet Rough And Rowdy Ways.

«I Contain Multitudes», «False Orophet» og «Black Rider» følger med Dylans fingre som tidvis fomler på pianoet og et band som ikke beveger seg med mer enn litt knekk i knærne fra tid til annen. På sistnevte låt trer Dylan bredbeint ut fra bak pianoet, og som en bjeffende bikkje viser 81-åringen hva stemmen er god for. 

«Every Grain of Sand» sist ut
Dylan er, som alltid, ordknapp. Etter «My Own Version Of You», stotrer han fram et «takk skal du ha» og spør om det var riktig, så er «I'll Be Your Baby Tonight» neste i kveldens set. «Crossing The Rubicon» og «To Be Alone With You» glir forbi, og steelgitaren, som Dylan påstår er så gammel at kun Donnie Herron kan spille på den, inntar kvelden for alvor på «Key West (philosopher pirate)» før «Gotta Serve Somebody» og «I've Made Up My Mind To Give Myself To You» og et cover av Frank Sinatras «That Old Black Magic» spilles.

«Mother Of Muses» og «Goodbye Jimmy Reed» lukker kapittelet som er Rough and Rowdy Ways. Kveldens siste låt blir «Every Grain Of Sand», som utkom samme år som Dylan spilte i Norge for første gang, 1981.

Nummer 3881 i rekken
Konserten som omtrent 7000 ble vitne til i kveld, var angivelig Dylans 3881 i karrieren. Med seg på åpningen av Europaturneen har han Bob Britt og Doug Lancio på gitar, Charley Drayton på trommer, Tony Garnier på bass og Donnie Herron på steelgitar i flere former, fiolin og mandolin. Flere av dem har du nok hørt «a million times» på Dylans album, slik han selv sier det.

Når Dylan og bandet først trer av scenen, er det ikke for første gang publikum reiser seg fra setene denne kvelden. En person som satt midt i salen har hatt sprett i knærne etter hver bidige låt, for å så klappe med hendene stødig over hodet. «He sounds old, but I don't mind», ble det overhørt et par rader bak før konsertstart.

Borte er Dylans nasale og pitchede vokal, nå synger han med en dybde få har nådd og en sjelelig fornemmelse ingen kan overse. 

 

ANNONCE