Artikkel

Fenomenet Bob Dylan – forandringens mann

Dylan har gjort såkalt lav litteratur til høylitteratur. Han har sprengt skillet, skriver litteraturprofessor Erling Aadland.

Bob Dylan er på en måte bare én i en lang rekke viktige singersongwriters: Jimmie Rodgers, Hank Williams, Leonard Cohen etc., og bare én i en enda lengre rekke store sangere og unike stemmer: Billie Holiday, Frank Sinatra, Elvis Presley, Johnny Cash, Janis Joplin etc., og også bare én i rekken av populærkulturens fremste ikoner: Elvis, Beatles, Grateful Dead etc. Men Dylan hever seg over alle sine yrkesfeller på minst ett punkt: Han er den største lyrikeren. Han har tatt sanglyrikken til et høyere nivå, og derfor fikk han Nobelprisen i litteratur i 2016. Han er en av verdens fremste lyrikere.

Bob Dylan er et menneske som ennå lever og virker utrettelig, men han er også navnet på vår tids mest unike kunstfenomen. I 60 år har han opptrådt og turnert – og gitt mer enn 3700 konserter. Han har skrevet bøker, laget filmer og radioprogrammer, utført tegninger, malerier og skulpturer, skrevet ca. 600 sanger og gitt ut 39 studioalbum. 

Han er tidsalderens fremste sangskriver og sangartist, den som har holdt på lengst og utviklet og forandret seg mest. Han har hevet sangskrivning til nye høyder, og har derfor også vært artistenes artist, den som satte standarden. Sangene hans er fremført av tusensvis av utøvere, folk verden over kjenner dem, han har påvirket alle sangskrivere i vår tid og vist hvordan de fleste amerikanske sangartene (blues, ballade, spirituals, rock, country, gospel etc.) kunne forvandles og fornyes.

Dylan har lenge vært anerkjent som en stor kunstner og har fått det som fins av priser og utmerkelser. Leonard Cohen kalte ham sangens Picasso, og Christopher Ricks skrev for lenge siden at Dylan er bare like god som Shakespeare, som også hadde mange feil. Allen Ginsberg sa at Dylan egenhendig endret amerikansk lyrikk ved å skape kunst av kulturens røtter, og det er omtrent dette som også er Svenska Akademiens begrunnelse: Dylan har skapt nye poetiske uttrykk innenfor den amerikanske sangtradisjonen.

Overskrider rom og tid
Dylan har gjort såkalt lav litteratur til høylitteratur. Han har sprengt skillet, og gitt sanglyrikk intellektuell tyngde – gjennom allusjoner, overdådig metaforikk og avansert tankeinnhold – og dessuten vist gjennom en unik evne til å avlytte stadig nye sider ved egne og andres sanger under stadig endrede fremføringer, hvor rike på tanker og følelser, og motstridende følelser, sangdikt kan være. Dylans sanger overskrider sitt utgangspunkt: den populære amerikanske musikken i nær sagt alle dens varianter, og selvsagt også de umiddelbare historiske og biografiske ansatser. De overskrider rom og tid og er blitt historiske i dypere forstand: De preger vår historisitet.

Bob Dylan er genial, ikke fordi han har funnet på alt selv, for det har han ikke, ingen har det, men fordi det han har skapt, og antallet sanger han har laget, er imponerende – i kvantitet, kvalitet og diversitet. Hans viktigste inspirasjon er den amerikanske sangskatten. Den andre hovedkilden er Bibelen. Han er også inspirert av, siterer og låner fra mange verdensdiktere: Rimbaud, Eliot, beatpoetene, Blake, Shakespeare og i senere år Ovid, Homer, Vergil og mange, mange flere.

Forandringens mann

Få av Dylans sangdikt er likegyldige, svært mange er bedre enn det meste som ellers fins, og en stor del av dem er blitt kulturelle ikoner som nærmest har gått i genene på generasjoner av lyttere. Slående fyndord har gått inn i vårt vokabular: «Twenty years of schoolin’ / And they put you on the day-shift»; «To live outside the law you must be honest», «Inside the museum, Infinity goes up on trial»; «Strange how people who suffer together have stronger connections than people who are most content» – og det siste er én verselinje. Hans evne til å skrive så lange verselinjer han vil, og få dem på plass rytmisk og metrisk er uovertruffen. Men ikke alt Dylan har skrevet er like godt. Særlig i begynnelsen skrev han svakere lyrikk, og også senere i verket finnes det fra tid til annen svakere dikt.

Det er særlig to trekk som særpreger Dylans prestasjoner, og begge har med hans sanglyriske bedrifter å gjøre: hans nesten uforståelige evne og vilje til hele tiden å forandre seg – og stemmen hans, som for det første lyder fremmedartet, for det andre endrer seg i ulike faser av verket, og for det tredje evner å uttrykke flere og gjerne motstridende følelser – i en og samme sang, en og samme linje, ett og samme ord. Hans evne til uttrykksfull diksjon og frasering er uforlignelig. Slik er han en mestersanger. Han er vår tids fremste sanger, ikke fordi han har verdens «beste stemme» eller synger reinest og klarest, men fordi han har satt nye standarder for sangkunsten.

Radikal fornyelse
Dylan har hatt en nesten uforståelig lang karriere, og den har ikke vært lang fordi han har tøyd den ut og flytt på fortidens fett, ved å synge de gode, gamle sangene om og om igjen på samme vis. Han har gjort det motsatte: Han har endret og fornyet seg, ofte så radikalt at det har drevet (i alle fall deler av) hans publikum fra konseptene, og uredd har han konfrontert og utfordret sitt publikum og frembrakt fiendtlige reaksjoner: da han begynte å spille elektrisk i 1965, da han laget countrymusikk mot slutten av 1960-tallet, da han konverterte til kristendommen ti år senere, og slik er det fremdeles. Mange har for eksempel ikke særlig sans for det crooner-materialet han har spilt inn i senere år, men for andre har nettopp det vært porten som åpnet Dylan for dem. Han har alltid overrasket, brutt med forventningene og nektet å la seg plassere.

Rett nok er han ikke lenger det foranskutte lyn i rockens verden for de store massene som han var på 1960- og 1970-tallet, han fyller ikke lenger de største arenaer. Han er ikke lenger en trendsetter, men han er fremdeles artistenes artist – en å se hen til og lære av, og den som bærer på målestokken.

I ettertid er det selvsagt lettere å se at uten denne evnen og viljen til konstant endring ville ikke sangverket hans blitt så mangfoldig og egenartet som det er. I tenårene var han rock ‘n’ roll-sanger, så ble det country-blues og folkeballader tidlig på 1960-tallet, før han ble berømt som protestsanger. Men han gikk lei, slo på strømmen og revolusjonerte rocken midt på 1960-tallet, før han gikk over til countrymusikk på slutten av tiåret, fornyet hva en singer/songwriter kunne være på 1970-tallet, før han ble gjenfødt kristen og fornyet gospelsangen. Så famlet han seg gjennom 1980-tallet og begynte sin Never Ending Tour i 1988, gjenfant sine tradisjonsmusikalske røtter på 1990-tallet og fornyet seg igjen, spilte inn en plate med julesanger (2009), fortsatte tradisjonsfornyelsen og drev sitt lyriske mesterskap til nye høyder på sine siste albumer.

Stemme og maske

Det som klarest skiller Dylan fra andre store sangere og artister, er stemmen. Dens fremste kjennetegn er resonansfattigdom, den høres ut som om den kommer fra et fjernt og ukjent sted.

Greil Marcus har skrevet at klangen av Dylans stemme har forandret folks meninger verden over mer enn hans budskaper. Lyden av denne stemmen fins bare slik det fins masker. Da han sto frem tidlig på 1960-tallet, svarte ikke stemmen til alderen, men løste seg ut fra den unge kroppen. Den vise gamle i den unges kropp var noe uvirkelig. Stemmen var maske, og slik har han fortsatt å ta på seg stadig nye stemmemasker.

Av og til fremfører Dylan uinspirerte versjoner av sangene sine. En forklaring på dette er, ifølge Sonja Dierks, at han da står utenfor sangen og forholder seg fortolkende til lyrikken. Da mister stemmen sin frihet, vender tilbake til kroppen, og Dylan lyder som Dylan, og akkurat det er ikke til å holde ut, skriver hun. Han trenger masken, og han trenger scenen for å kjempe med sine sanger. Han er som regel langt fra suveren på scenen, han er der, og er der likevel ikke. Ofte virker han verken lykkelig eller avslappet, men sky og bortkommen. Andre ganger kan han virke både suveren og lykkelig, men stemmen hans er ikke primært rettet til publikum. Den lyder snarere som en monologisk presentasjon fra en sanger som egentlig ikke eksisterer. For når Dylan lykkes aller best som sanger, forsvinner sangeren i sangen.

Dette virker riktig, men kan også bli litt unyansert når vi taler om en sanger som har holdt på så lenge. På Nashville Skyline (1969) synger Dylan med sin normale stemme og gjør bruk av dens naturlige resonans. Det skapte forundring den gang, og lenge har det vært vanlig å regne John Wesley Harding (1967) for et stort og gåtefullt kunstverk, mens Nashville Skyline er blitt sett på som et kommersielt produkt og et symptom på kunstnerisk tørke. Men det er altså her Dylan tar i bruk brystrommet og gir stemmen resonans. Det samme gjelder Self Portrait (1970) og Another Self Portrait, The Bootleg Series, Vol. 10 (2013), samt The Bootleg Series Vol. 15: Travelin’ Thru, 1967–1969 (2019) og Bob Dylan – 1970 (50th Anniversary Collection) (2020). Han synger med «normal» stemme, til forskjell fra mye av syngingen både tidligere og senere, men at dette ikke skulle være til å holde ut, er selvsagt feil. For mange er denne perioden blant det de liker best hos Dylan, så det spørs om det her ikke må være tale om en annen stemmemaske, en som rett nok ikke er like fremmedartet som i mange andre perioder. Selv om jeg «redder» Dierks fra en mulig begrepsforvirring (å blande sammen normal stemme og det at sangeren forholder seg fortolkende) ved å hevde at også en naturlig og normal stemme kan forsvinne i sangen, står det likevel fast at noe av det mest fascinerende ved Dylan er distansen og fjernheten stemmen hans skaper. En slik distanse er ikke langt fra å være det samme som kunst.

Dylans offentlige maske
Selv om Dylan kan være avvæpnende åpenhjertig i visse passasjer i intervjuer han har gitt (og tilsynelatende også i selvbiografien Chronicles, 2004), er han stort sett svært lukket. Stephen Scobie har skrevet at Dylan kun ytrer seg åpent om sin manglende åpenhet, og han har påvist hvor unøyaktige og vage dateringene i Chronicles er, og at det mest påfallende ved boken er alle dens utelatelser. Dylan-masken, vegringen mot å vise mannen bak masken og være predikerbar, preger hele karrieren og forholdet til offentligheten. Når alle har vent seg til én variant av Dylan, endrer han seg. Ulempen er at han kan bli tatt for å være opportunist, men gevinsten ligger i at siden det ikke kan klistres noen bestemt etikett på ham, befester han sin kunstneriske frihet. Dertil kan han som ultra-offentlig person også sikre seg privatliv.

Dylan og politikken er et emne i samme gate. Hans uberegnelighet og vegring mot å forplikte seg har ført til kontroverser. Fordelen er at sangene hans er blitt tidløse. Han protesterte mot alt, også protesten. Prisen har han betalt i form av en del pinligheter: vegringen mot å ta stilling mot Vietnamkrigen, reaksjonære tirader under gospelfasen – nedsettende bemerkninger om kvinner, abort og homoseksualitet – Live Aid-utblåsningen, fyllerøret under tildelingen av Tom Paineprisen. I stedet for å avvise alle priser, har han tatt imot dem, stum og med en mine som om han ser på dem som enda en byrde å bære.

Viktigere er kanskje vegringen mot å være profesjonell: Hans forhold til teknikken er en del av dette. Han har i stor grad spilt inn sine plater live i studio, og noen ganger har han (naturlig nok) vært uinspirert. Prøving og øving begrenses ofte til et minimum, eller han øver mye og spiller noe helt annet. Fordelen er at han aldri har latt seg begrense til en snever definisjon av profesjonalitet, og det har betalt seg. Hans improvisatoriske stil har vært ekstremt fruktbar. Det negative er at han også har vist en litt slurvete omsorg for sangverket sitt, ved å utelate fra album sanger som senere har vist seg å være blant periodens beste – noe som etter manges mening har gjort flere av albumene hans svakere enn de kunne ha blitt.

Vegringen mot publikumsfrieri er det mest åpenbare aspektet: Gjennom hele sin karriere har Dylan stort sett skjermet seg mot og vegret seg for å ta hensyn til publikums forventninger (med et lite unntak for den tidlige protestsangperioden i 1962–63). Han har ikke gjort det lett for sine tilhengere. Han snakker nesten aldri til sine musikere på scenen, og han sier nesten aldri noe til publikum, knapt nok «takk og god kveld».

Bob Dylan spiller i Oslo Spektrum søndag 25. september. Denne teksten er hentet fra innledningen til boken «Dylan og diktet» (2022), skrevet av litteraturforsker Erling Aadland. Utdraget er redigert og publisert med tillatelse fra forlaget Cappelen Damm. 

ANNONCE