Langt intervju med Björk: – Mitt første rave føltes som å komme hjem

Björk graver seg ned i den underjordiske verdenen av sopp og nekter å la seg bli fanget av en enkelt arketype på hennes tiende studioalbum. GAFFA har tatt en prat med den islandske eneren.

– Bladene har blitt oransje, høsten har kommet.

Ordene kommer fra Björk selv. Hun sitter i stua og ser ut av vinduet. Der kan hun se en strand, noen trær og – i horisonten – vulkanen Fagradasfjall.

Björk er albumaktuell for første gang på fem år. Fossora er Björks tiende soloalbum, og siden utgivelsen av Debut for nesten tretti år siden har Björk bare steget i status. Nå er hun en av popmusikkens virkelige visjonærer og originale skikkelser. Det er en legende som sitter i andre enden av denne zoom-forbindelsen, når jeg starter intervjuet med å spørre om det ville landskapet hun titter på utenfor huset hennes på Island.

Under overflaten
Naturens prosesser – i alle sine forskjellige former – har vært et gjennomgående motiv i Björks karriere. Fra 1993-singelen «Human Behaviour», som forundret og foruroliget betraktet mennesker utenfra, til det ville, naturvitenskapelige Biophilia-prosjektet (2012) og det nye albumet, der Björks blikk søker seg under jordoverflaten og inn i soppenes fantastiske verden. Hvor kommer denne særegne evnen til å se oss som en del av en større, eller til og med kosmisk, sammenheng?

– Jeg tror ikke jeg ville vært i stand til å beskrive det som en tenåring. Men nå som jeg har reist litt rundt i verden og kommet hjem igjen kan jeg bedre sammenligne Island med andre land. Og det er veldig annerledes her. Det har aldri vært et spørsmål for oss å gjøre ting uten å ta hensyn til naturen, det er rett og slett ikke et alternativ. Island er mer enn dobbelt så stort som Danmark, men vi er bare 360 ​​000 mennesker. Så majoriteten av Island er natur, sier Björk og utdyper:

– Naturen har alltid vært den primære innbyggeren på Island; vi er gjester. Vi er på besøk her. Ikke bare på grunn av proporsjonene og all plassen vi har, men også fordi været her tidvis kan være ganske aggressivt. Så vi blir alltid satt på plass av naturen. Tidligere i år hadde vi et vulkanutbrudd. Jeg kunne se det fra soveromsvinduet mitt. For oss islendinger er det en grunnbetingelse at vi er bittesmå og naturen er større enn oss. Det er bare slik islendingene har levd og lever livene sine. Og selv om vi er europeere, er Island ganske annerledes enn andre europeiske land.

Arketyper
Björks kunst er aldri navlebeskuende selvbiografisk, og Fossora er derfor også abstrakt både i soniske og poetiske termer. Likevel var det spor av tristhet som gjennomsyret Vulnicura – albumet Björk ga ut i 2015 og som dreide seg om bruddet med hennes langvarige partner og barnefar. Jeg minner Björk om en følelsesladet utendørskonsert i Berlin hun hadde på den påfølgende turneen og spør om den personlige prosessen hun har gått gjennom siden.

– Det er lenge siden. Den konserten fant sted for syv år siden. Når du lager album, tar det gjerne noen år og enda litt mer tid før du går ut og spiller live. Så sangene jeg spilte i 2015 var nok noen jeg skrev i 2011-12 eller noe sånt. Så det er ti år siden nå. Hvis du likevel vil snakke om årstall, sier Björk og snur samtalen i en mer generell retning:

– Jeg har alltid ønsket å dokumentere alle de forskjellige sidene ved karakteren min. Det har vært viktig for meg og noe jeg har snakket mye om tidligere. Jeg har gjerne villet lage album som inneholder både tilbakelente og glade sanger man kan danse til og eksperimentelle sanger; moderne, klassisk musikk side om side med en trist sang om døden, etterfulgt av en humoristisk sang. Det har alltid vært viktig å få lov til å uttrykke alle de ulike sidene ved min person, det har vært en del av min kamp for uavhengighet. Da jeg ga ut Vulnicura i 2015, var det et slags unntak, og jeg var faktisk ganske irritert over å måtte lage det hjerteknuste albumet som på en måte var forventet av meg. Kvinnen med et knust hjerte er en arketype – hvis vi skal gå inn på jungianske arketyper (Carl Jung red. anm.) – som allerede er ekstremt godt representert i musikken, fra Edith Piaf og Maria Callas til Adele. Jeg følte et visst press, som låtskriver, til å tre inn i den rollen, sier Björk og legger til:

– Når jeg har laget glad musikk, har jeg av og til fått anmeldelser hvor budskapet har vært «vel, den er veldig bra – men den var ikke like god som Homogenic...» Altså basert på tanken om at du skriver bedre musikk hvis du er trist. Jeg liker å gjøre opprør mot den ideen fra tid til annen. Tilsynelatende er det lettere for gutter som kan slippe unna med å være både morsomme og triste – det er liksom lettere for dem å bevege seg mellom ulike arketyper.

Kjærlighetens kapasitet
På sitt nye album har Björk nok en gang insistert på å omfavne og reflektere hele det følelsesmessige spekteret som hører tilværelsen til.

– På Fossora er det flere sanger som er veldig glade – de handler mye om hvordan jeg nyter det nye livet mitt med venner og familie etter at jeg har flyttet tilbake og bor hundre prosent på Island. Men selvfølgelig: Livet er livet. Og det inneholder både glade, triste, morsomme øyeblikk – og øyeblikk når du får lyst til å danse, sier Björk og utdyper poenget sitt:

– Hvis du hører på hele Fossora, synes jeg at alle de forskjellige arketypene er virkelig godt representert. For meg er en sang som «Ovule» i familie med «Jóga» eller «Lionsong»; det er den samme arketypen. Jeg tror euforien, de ekstatiske øyeblikkene, er et viktig element i menneskets psyke. Og for meg er «Ovule» en slik sang; det handler om kjærlighetens ekstase. Eller «Fungal City», som jeg laget sammen med serpentwithfeet, som handler om kjærlighetens kapasitet. Så kort fortalt vil jeg si at Fossora inneholder alle fargene på følelsesskalaen.

Jeg stopper opp og zoomer inn på et par interessante linjer fra «Ovule», hvor det antydes en viss desillusjon i møte med kjærligheten, som deretter løses opp i de neste linjene. Hva har Björk egentlig lært om kjærlighet gjennom nesten førti år som voksen? Er hun desillusjonert – eller har hun beveget seg forbi desillusjon, slik teksten poetisk antyder?

– Jeg har blitt bedre i stand til å ta kjærligheten for det den er, være i øyeblikket og nyte den. Jeg vokste opp med ganske frisinnede foreldre, og trodde selv at jeg hadde en relativt frisinnet forståelse av kjærlighet. I denne sangen kan jeg innrømme at jeg som ung jente fortsatt abonnerte på en ideell forestilling om kjærlighet: at du møter noen på 18, som du er sammen med resten av livet, innrømmer Björk og forklarer:

– «Ovule» er en gladsang som skildrer det euforiske øyeblikket når jeg kaster bort den gamle forestillingen og omfavner det faktum at det er en masse kjærlighet – også selv om den ikke retter seg mot mer enn én person. Så ikke alt på en gang; det er ikke en sang om polygami. Men heller i et livsperspektiv, altså hvis du ser på hele livsløpet ditt. Å være tilstede og tro mot øyeblikket, å stå stolt ved ekte kjærlighet, nyte den og gi sjenerøst tilbake – dette er faktisk mye modigere enn å følge samfunnets ideal om ekteskap. Teksten sier det bedre enn jeg kan selv. Men det er en veldig gladsang om å være forelsket og glad for det livet har gitt deg.

Røtter i ravekultur
Praten om eufori og ekstase som et eksistensielt anliggende er en god grunn til å snakke om et annet gjennomgående element i Björks arbeid. Gjennom alle år og alle musikalske mutasjoner fortsetter Björks røtter i technoscenen på tidlig nittitallet å vise seg i nye former – og Fossora er intet unntak. Hva var det Björk fant da, for mer enn tretti år siden?

– Jeg blir mer og mer bevisst på at gitar- og rockemusikk er en gren på musikkens tre, mens elektronisk musikk er en helt annen. På den elektroniske grenen finner du ting som Brian Eno, Kraftwerk, Donna Summer, Kate Bush, DAF, Aphex Twin og mange andre. Tilbake på åttitallet var jeg i band med gutter som var eldre enn meg – og jeg brydde meg egentlig ikke så mye om gitarmusikk. Det var aldri min gren, sier Björk og utdyper:

– Jeg hørte aldri på gitarmusikk hjemme, jeg brydde meg ikke. Jeg hørte ting som Brian Eno, Kate Bush, DAF, Associates – elektronisk musikk. Så da jeg dro på et rave i Manchester i 1989 føltes det som å komme hjem. Det er det musikalske slektstreet jeg tilhører. Jeg er ikke en del av den indie- og gitar-greia, det er ikke meg og har aldri vært det. I dag føler jeg at jeg har bidratt til min musikalske gren, sammen med mange, mange andre. Eurythmics, Soft Cell, Peaches og mange, mange andre. M.I.A., som selv programmerte beatsene til hennes aller første album. Det er den musikalske historien jeg føler at jeg tilhører, forklarer Björk.

Etter Björks syn er elektronisk musikk til en viss grad feilrepresentert i musikkhistorien:

– Det er for mange av de som skriver musikkhistorien som tror at rock er alt, mens rave bare var et lite øyeblikk på åttitallet. Og det er ikke sant; forholdet er femti-femti. Elektronisk musikk er like stort som rock. Da vi dro på raves i '89 og hørte all denne elektroniske musikken, forsto vi at det var begynnelsen på noe som ville vare i hundre år. Det var en nesten åndelig periode. Hvis du hørte på Brian Eno eller Kate Bush den gang, var det noe du gjorde alene og i hemmelighet i ditt eget hjem. De store raves var første gang musikken kom ut og ble en felles ting. Plutselig kunne vi møtes og danse sammen til Aphex Twin, 808 State, A Guy Called Gerald og alt annet. Og det har ikke gått bort igjen, det har vært her siden. Det er her fortsatt.

Soppens hemmelige liv
Som antydet med titler som «Mycelia» og «Fungal City» er soppens verden et sentralt motiv på det nye albumet. Som Björk selv har påpekt i en annen sammenheng, har enkelte sopp psykedeliske kvaliteter – noe som også kan sies om hennes eget kunstneriske univers. Jeg tillater meg å spørre i hvilken grad hallusinogener har vært en del av Björks verden gjennom årene.

– Faktisk ikke så veldig mye. Jeg tror jeg har tatt sopp to ganger i mitt liv, og det er ikke derfor jeg er så tiltrukket av dem. Jeg er mer interessert i sopp på miljønivå. De er den eneste planten som gjorde det bra i Tsjernobyl etter det radioaktive nedfallet. De kan kurere atomkatastrofer. Det finnes også sopp som kan spise plast. Når det gjelder miljøet og planetens fremtid, tror jeg det vil være paddehatter, mycel og alle de forskjellige formene for sopp som skal redde oss, sier Björk og forklarer sitt synspunkt:

– Her i det 21. århundre finner vitenskapen mer og mer ut om nevrologi, om hjernen vår. På 1900-tallet handlet det om atomet, relativitetsteorien, Albert Einstein og atombomben – dette århundret er annerledes. Det 21. århundre handler mer om strengteori, magnetisk energi, solvind og organismer som oppfører seg ganske mye som sopp. Biologer snakker i dag om hvordan soppene opererer i skogen. Soppens rotnettverk binder sammen trærne og fungerer som et slags informasjonsnettverk mellom treets røtter, veldig lik måten en hjerne fungerer på. Det er virkelig spennende at vitenskapen har nådd et nytt kapittel der vi faktisk kan helbrede planeten ved å ta inspirasjon fra hvordan sopp helbreder ting og skaper nettverk under jorden, sier Björk.

Etter hennes syn er sopp også et filosofisk anliggende:

– Jeg tror ikke det er tilfeldig at så mange av oss artister – både innen mote, litteratur og musikk – er besatt av sopp. Men den største faktoren i forhold til soppen er på et mer filosofisk nivå. Endelig er vår vitenskap tilstrekkelig utviklet til å kunne observere hvordan røttene til sopp fungerer. Og det er en grunn til håp når man kan se hvordan soppen kan kurere forurensede områder. Eller hvordan mikrodosering av psilosobinsopp kan lindre depresjon. Selvsagt er jeg også interessert i den slags, men jeg er ikke interessert i psykedeliske stoffer; det er ikke der Fossora kommer fra. Favorittstoffet mitt er champagne.

Løsninger på fremtiden
I en tid som kan virke katastrofal og til og med apokalyptisk på flere fronter, høres det ut som Björk faktisk finner grunn til optimisme på vegne av planeten. Jeg spør henne om det er tilfelle?

– Ja. Det er en ny generasjon forskere på vei opp, og de er så radikale - jeg elsker det! For dem er det ikke engang et alternativ å finne på noe nytt uten samtidig å tenke på miljøaspektet. Jeg tror virkelig at det er mange nye løsninger på vei. Fra barna som fortsatt går på skolen i dag. Jeg ville elske om vi kunne ha handlet like raskt på miljøet som vi gjorde på pandemien. Pandemien viste oss at regjeringer er i stand til å handle raskt hvis de vil, påpeker Björk og fortsetter:

– Vi oppfant en vaksine i løpet av en periode på ti måneder, noe som er utrolig. Jeg skulle ønske at verdens regjeringer ville handle like raskt for å redde klimaet. Det kommer ikke til å skje, men jeg håper likevel at vi sakte beveger oss i riktig retning. Kanskje spesielt når en ny generasjon tar over og de gamle makthaverne trekker seg tilbake. Jeg tror vi kommer til å se et stort generasjonsskifte og en større forståelse for at dette er det eneste som virkelig betyr noe.