GAFFA.no – alt om musikk!
The Wombats er større enn noen gang. Vi møtte bassisten for en prat om alt fra plateslipp til begrepet «indie» og Motorpsycho.
Bandet som slo gjennom med ironi-generasjonens «Let’s Dance To Joy Divison» i 2007 lever fortsatt i beste velgående. Siden det sene 00-tallet har de – til manges overraskelse – klart å sementere seg fast som et av de store engelske arenabanda.
Når GAFFA møter den norske bassisten Tord Øverland Knutsen er de imidlertid ute på mindre storslåtte eventyr i området rundt Portsmouth.
Der er de på promoteringsturné og spiller plata fra start til slutt.
– Det er veldig mye forskjellig på Fix Yourself, Not The World. Vi har gitt oss selv lov til å leke mye mer enn før. Både når det gjelder produksjon og låtskriving. Samtidig har vi hatt det veldig gøy.
Han mener det har vært viktig å forlate de store plateselskapene og heller gjøre det selv. Det har slikt sett også hjulpet at de har fått bygd sine helt egne studio.
LES MER: Intervju med Honningbarna
– Det har gjort at vi har kunnet bruke veldig mye tid selv. Vi har fått lekt oss med arrangementer og lyder. Med studioene har vi fått muligheten til å få ting til å låte ferdig mye kjappere enn før.
Gjennom innspillingen av det ferske albumet har Tord stort sett vært i Oslo, mens de to resterende medlemmene har vært i London og Los Angeles. Som oftest koronafast.
– På Fix Yourself, Not The World har vi fått lekt oss med stiler og sjangre som vi før kanskje syns var litt flaut, eller for drøyt, eller for cheesy. Vi er ikke så redd for de tingene der lenger. Vi er ikke lenger redde for at det ikke skal være hipt nok.
Grungerock og britpop – og Motorpsycho
Det er en haug med «skamløse referanser» fra ting de liker på plata, forklarer Tord. Gjerne også flere og bredere enn før. I bunn er uansett de felles referansene bandmedlemmene alltid har hatt med seg.
– 90-tallet og grungen var det vi alle vokste opp med. Det har alltid vært viktig. Selv om det har vært mye synther og poppa låter har det alltid vært en grungerock i bunn – naturligvis sammen med britpop-en. Den har også vært superviktig.
LES MER: GAFFAs siste intervju med Bowie
– De referansene der har holdt gjennom hele karrieren vår, men nå har vi nok også begynt å dykke mer ned i enda mer retro greier, særlig fra 70-tallet. På den skiva her har det vært mye David Byrne-referanser og mye Talking Heads. Flere av dem ganske skamløse. De kan høres ganske tydelig, sier han og legger til:
– Jeg syns det er noe ganske fint med det også, at man ikke alltid skal prøve å skjule de.
Men før alt det her var det et annet band som bergtok den unge Tord.
Først av alt kom norske Motorpsycho.
– Jeg er kjempestor Motorpsycho-fan. Det var det som fikk meg på sporet av alternativ rock. Det var gjennom dem jeg fant alt det andre, som Sonic Youth og Pixies. For meg kom Motorpsycho først, sier Tord og fremhever inspirasjonen han finner i det «rastløse» ved bandets allsidige og alltid overraskende diskografi.
Indie – når man ikke vet hva man hører?
Det er fortsatt 2007-slageren om Joy Division som troner øverst på Spotify, selv om den nå kanskje vil få konkurranse av tiktok-remixen av «Greek Tragedy» som har gått som en farsott på det sosiale mediet.
Tord blir nostalgisk bare av å tenke tilbake på tiden rundt debutalbumet.
– Jeg digger den fortsatt. Det er den skiva som la grunnlaget for at vi fortsatt kan drive med musikk på heltid og ha det som jobb. Det var også noe med den tida der... Det er mange følelser knyttet til låtene. Det får meg til å tenke på da vi kjørte rundt i England med utstyr oppå oss, fra by til by over hele fjøla og spilte for lydmannen og hunden og kanskje et par fans fra myspace.
LES MER: Intervju med Highasakite
– The Wombats er et band som er nært tilknyttet sjangerbegrepet indie. Men hva betyr det egentlig idag, tenker du?
– Tror du at det i dag egentlig brukes når man ikke klarer å…, starter han og tenker seg om.
– Tror du at det brukes når det skjer en sjangerkrysning og det er litt for vanskelig for folk å sortere det som ren pop eller ren rock? At det er noe som er et sted i mellom og når man ikke vet hva man skal kalle det så man sier bare njaaaaaa… indie?
– Det betyr vel nødvendigvis ingenting lenger. Indie kommer jo fra independent, men da kan det være hvilken som helst sjanger. Det kan være rock, det kan være pop, det kan være jazz, det kan være hvilken som helst sjanger så lenge det er independent. Men så mister det jo mening når indieband blir signert på majors, gjør det bra og blir veldig populære. Da er det jo ikke teknisk sett indie lenger, sier Tord og tenker tilbake på oppstarten deres da indie i større grad var en slags bevegelse.
– Det var veldig beskrivende rundt den tida da vi begynte som band og ga ut førsteskiva. Da var det en bevegelse. Da var det veldig independent. CD-er ble sendt rundt. DJ-er begynte å plukke opp ting. Og det var alle disse indie-klubbene hvor dancefloorene ikke spilte pop eller dancemusikk lenger, men Strokes og Arctic Monkeys og Kings of Leon. Sånne klubber ble superpopulære på midten av 20-tallet, og alle som hang der hadde en satt haircut, de hadde Rod Stewart-looken og skinny jeans. Det var en skikkelig typete periode.
Tord mener videre Wombats til tross for den store suksessen nå er nærmere å være indie enn de var på de to foregående platene.
– Hvis man tenker på indie som det å være independent så gir det mening for oss nå. Vi var signert på Warner frem til tredjeskiva vår. Nå gir vi heller ut alt selv. Så på en måte har vi vel kanskje gått tilbake til å være indie igjen?
Hør den nye skiva her:
