Artikkel

ÅRETS BESTE UTGIVELSER: – Jeg vil presse ansiktet opp mot bilvinduet og rope «kyr»

I den dekonstruerte melodien har Lauvdal og Halo fanget helheten i bruddstykker. 

GAFFA innleder juletiden med en tekster om årets beste norske utgivelser. Fra tidligere har Hannah Kleiven skrevet om SpielbergsAftenpostens Eivind August W. Stuen om Selma FrenchMetallurgis Fredrik Schjerve om Hypermass, Nora Marie Mjølhus om Tommy Tokyo, Hugo Herrman om Sondre Lerche, Magnus Vattekar Sandvoll om Karpe, Flacfuss' Peder Ebbesen om Tigerstate og BTs Joakim Randa Berthelsen om Odd Nordstoga, og Subjekts Sofie Martesdatter Granberg, om Daufødt.I dag skriver Ellisiv Sunde Myrva om Anja Lauvdal.

__________

Tidlig i den romerske kirkes historie var den enstemmige liturgiske sangen, eller messesang, på språk som ingen andre enn de lærde i presteskapet forstod – helst gresk (og latin). Likevel ble musikken ansett som mest passende for tilbedelse. Den gregorianske sangen er av enstemmig karakter, og i kirkene ble sangene brukt for å synge Gud stor. I vår tid kan du finne flere av dem som timer lange videoer på Youtube for «healing».

Med sitt store rom for stillhet står den monofoniske teksturen i en nesten voldelig kontrast til populærmusikken. Men for all del, det er ikke religion som gir messesangen sin kraft. Vi kan heller spekulere i om den enstemmige karakteren, stemmen om du vil, forenes og forsterkes i felleskapet. Der tre mennesker kan høres ut som åtte på grunn av sin kompleksitet. Stemmen er emosjonell, den er menneskelig, men i enkelte tilfeller, som med den gregorianske sangen, har flere ingen anelse om hva som blir sagt. Likevel er stemmen umulig å ignorere.

Det er rett før du sovner og noen roper på deg, du rykker til. Din nyfunne venn som du nettopp har sluppet deg helt løs med og ikke filtrerer hverken tanker eller handling for ytrer en «Du?». Det går kaldt nedover ryggen på deg. Noen sier noe som ligner på navnet ditt gjennom øreproppene. «Hæ?» sier du, «Jeg sa ingenting», svarer de. Så rart, tenker du. Jeg sverger jeg hørte navnet mitt. Hvis stemmen ikke er menneskelig i det hele tatt, hvorfor lytter jeg?

Stemmen er umulig å ignorere, men selv når vokalen er totalt fraværende, hører jeg spor av den overalt, som på Anja Lauvdals debutalbum From a story now lost. Albumet på ti låter beskriver Lauvdal selv som «å se forskjellige biter av tid rundt i universet». Men som omreisende fra bit til bit, står jeg aldri å skuer utover ukjent rom. Første gang jeg høre låten «Clara» skapte den velkjente fenomener i min egen stue. Hussirissene gnikker fremvingene mot hverandre og overdøves av fugler som kvitrer blant fuktige blader. Vinduet står åpent, jeg tror jeg hører sjøen, men det er brisen som glir mellom husveggene. Noen åpner døren til stuen, jeg tar av ene øret til headsettet - døren er lukket? Jeg spoler ti sekunder tilbake i låten, døren åpnes igjen. Det durer bakerst i alle låtens lag, som fra kjøleskapet. Noen puster ut med en avslappet munn, som pappa på sofaen.

Det er så rart med det, at hvis du titter på en brostein så vet du akkurat hvordan den hadde føltes på tungen. Samme med en lyktestolpe eller gitarstrenger. Har du tatt på det, har du smakt det. Sansene er smidd sammen, og det er den samme sanselige opplevelsen Lauvdal fremprovoserer i musikken. Lauvdal er en pianist, keyboardist og komponist med diskografi som strekker seg fra Sondre Lerche til band som Broen, Skrap og Skadedyr. From a story now lost er hennes første soloalbum – en ambient opptreden skjært ut av minneskum. Her blir hørsel til syn fra en velutforsket hverdag og oppfinn jeg bare kan fantasere om. På «A swim» lander du i en teknokjeller før Lauvdal raskt drar deg opp til overflaten i vannet og lar deg flyte på rygg. Fuglene kvitrer også her, mens helikopterne drar forbi og noen viser deg hva bobler høres ut som når de sprekker på atomnivå. Lauvdals piano pulserer blant produsent Lauren Halos ambient i oppløsning.

Kollasjen av de organiske og syntetiske melodiene er limt på et fiber jeg føler er av mitt eget liv. Flere av låtene er musikk av enstemmig karakter som oppstår rett foran deg, uten mulighet for å filtrere ut lydene rundt. Slik som på «Darkkantate», der det høres ut som et kor står samlet i en harmoni på kirkegulvet, men noen skal omarrangere alle benkene i det store rommet, mens orgelet prøver å holde tritt med harmonien. Med oder til kvinner som har tråkket ned stien før en, men grodde over dem, på «Fantasie for Agathe Backer Grøndahl» og nevnte «Clara», eller frykten for å miste rødlistede arter som på «Sukkertare», handler albumet også om større linjer. Men så er det også «ubetydeligheter» som limer det hele sammen. Slik som «The dreamer» sine filmatiske strenger og melankoli som erstattes av en barnslig glede når kubjeller blir fremtredende i låten og vekker en trang til å presse ansiktet opp mot bilvinduet og rope «kyr» eller andre beitedyr.

Den konseptuelle effekten i låtenes tekstur står sentralt, heller enn den melodiske konstruksjonen de befinner seg i. Dette kan nok tilskrives at Lauvdal og Halo har hatt improvisasjoner som utgangspunkt, som de ikke har tvunget inn i en form, men heller virker å ha improvisert videre fra. 

From a story now lost er et album du kjenner deg igjen i. Slik Lauvdals sosiale forhold til musikk har preget hvordan hun har jobbet, med hennes mange samarbeid, er musikken hennes nå sosial i den forstand at den kjenner det menneskelige. I den dekonstruerte melodien har Lauvdal og Halo fanget helheten i bruddstykker. 

 

ANNONCE