Artikkel

INTERVJU: – Idealene roter det til for dem

Ghosts vokalist og arkitekt Tobias Forge snakket med GAFFA om det nye albumet og hvorfor rocken har et urealistisk syn på «autentiske» innspillinger. 

I 2013, lenge før medlemmenes identitet ble offentlig kjent, gjorde Ghost en svensk klubbturné for å promotere deres andre album Infestissumam. Bare noen få år og en Grammy senere fylte de arenaer i USA. Band som har oppnådd lignende stormsuksesser holder vanligvis fast på suksessoppskriften, men Forges and Ghosts kjennetegn har snarere vært å satse på fornyelse og uventede grep.

– Jeg har et indre kompass som snurrer hele tiden og jeg vet ikke helt hvor det tar meg hen. Det handler mest om å hele tiden prøve å gjøre noe som ikke minner om det du allerede har gjort. Det er ikke dermed sagt at alle andre gjør det motsatte, men jeg tror det er mange band og artister som, spesielt når det går bra, fortsetter å kjøre på med en oppskrift som alltid fungerer. Det betyr ikke at det ikke er en hjertesak for dem, men det er veldig lett å tenke at hvis jeg bare produserer 40 minutter med innhold, så har jeg levert det jeg skal.

Forges fortsetter:

– I hardrock er det en del som kanskje verdsetter lyden av hardrock mer enn de verdsetter hits - hvis vi forenkler alt og sier at en god låt betyr en hit. Da mener jeg alt fra Slayer til Pink Floyd. Og jo eldre du blir som artist, jo flere ting har du som betyr noe for deg i livet. Barn, familie, kanskje andre prosjekter eller en restaurant du jobber med ved siden av. Da er det lett å bare møte opp på jobb, lage innhold og gjenta lyden sin. Jeg har selv veldig lett for å kjenne når det jeg gjør blir for generisk.

Da må Ghost-vokalisten videre. 

«DINE SANGER SUGER BALLE»

Det finnes taktikker for å komme rundt det, mener Forges.

– Noe jeg har gjort for å unngå dette er å hele tiden sette meg i det noen vil oppfatte som potensielt truende situasjoner, som å invitere en produsent utenifra. En som kommer inn og sier «sangene dine suger balle», en trener som presser deg og får deg til å gå hardere inn i kampen. Det er mange ideer jeg ikke tok med til låtskriverne jeg jobbet med denne gangen fordi jeg vet at de ikke var gode nok. Noen retrospektivt anlagte mennesker kunne tenkt at disse ideene hadde skapt en ting som var mer Opus Eponymous. Det hadde vært interessant å sette meg selv i en situasjon som da den plata kom ut, uten samarbeidspartnere, men det ville føles veldig som en skolereunion: kjempegøy, men ikke for alle. 

Sammen med de tidligere partnerne Klas Åhlund, Salem Al Fakir og Vincent Pontare står også The Cardigans gitarist Peter Svensson og Kents Joakim Berg bak materiale på Impera. Men tanken har aldri vært at de skal finne opp Ghost på nytt.

– Popartister går til produsenthus for å be dem komme med en lyd til dem. Hvis jeg lager sanger med noen, tar vi fra Ghost-banken, den lyden vi sysler med. Nesten alle jeg har jobbet med, med unntak av Salem og Vincent, har en eller annen form for hardrockbakgrunn. Det blir litt moro, for de blir levendegjort av å drive med rockemusikk igjen. De har kanskje ikke engang hatt en el-gitar i studio på en stund og du får være med dem på novelitetens volley, noe som også er inspirerende. Det er nok derfor denne plata kan fremstå som leken.

EN BLANDING AV SLAYER OG MISSY ELLIOT

Gjennomgående i Ghosts diskografi er et nytt konsept for hvert kapittel. Impera ble opprinnelig påvirket av Timothy Parsons bok The Rule Of Empires.

– I dag tror vi at vi ser på verden fra en kommentators perspektiv, vi ser tilbake og kan si hvordan alle andre ikke fungerte. Men det må huskes at alle epoker - det bysantinske riket, Romerriket, det mongolske riket - hadde en begynnelse og en slutt. Slik er det alltid. Albumet foregår i et fiktivt imperium som minner mye om den industrielle, viktorianske tiden, men spiller på en hel del ting fra vår samtid også. Ghost har vært politisk før, og du kan tolke alt som du vil, men det er fortsatt eskapisme. Alt er fiksjon.

En låt som skiller seg ut med både tekst og lyd er «Twenties», og idéen kom på et sted man gjerne ikke helt kunne gjettet.

– For lenge siden så jeg en dokumentar om en reggaetonartist som gjorde en konsert i en brasiliansk favela, bokstavelig talt. Det var så jævla bra trøkk, og de kjørte den typiske reggaeton-beaten. Jeg tenkte at jeg kunne tenke meg å gjøre det selv på et tidspunkt, ha det tempoet og ha det som den sangen hadde. Det var en blanding mellom Slayer og Missy Elliot, en finurlig metallhybrid. Og så passet det veldig godt med en tekst om den urbane jungelen. Det var en god kryssbefruktning.

Å BEHANDLE EN HIT

Prosessen bak hvordan et nytt Ghost-album skal designes, bearbeides og arrangeres har alltid vært forskjellig på flere måter enn bare hvem som styrer knottene og instrumentene. Tobias tenker mye på nye måter å stable og ommøblere ulike deler på.

– «Spillways» var en låt man ble glad for å høre hver gang den dukket opp i arbeidsrotasjonen. Men hvis en låt blir singeltipset tidlig, kan den bli litt vanskelig å arrangere. Slik var det her. Alle jobbet med den ut fra premisset om at det ville bli en viktig låt på plata og da kan man være litt overbeskyttende, for alle vet at man ikke kan skusle den bort.

– Jeg har ikke prøvd å lage en plate som høres ut som Def Leppard, men jeg hadde en idé... hvis du hører på Hysteria, har hver sang fem deler før du kommer til et refreng. Etter en rekke år kan du fortsatt bli litt forvirret og lure på hvilken sang det er du hører på. Hvis vi sier at «Square Hammer» er en av de mest umiddelbare sangene jeg har skrevet, hadde en slik sang vært lett å bare kopiere og skrive flere ganger. Med «Spillways» har jeg alltid tenkt at jeg skulle tørre å ha ett riff til før jeg kom til refrenget. Men det er lett å bli nesten litt for dumdristig når det kommer til arrangementer, og er man uheldig bytter man ut hver eneste planke på båten til det ikke er samme båt.

UOPPNÅELIGE AUTENTISITETSIDEALER

Prequelle håndterte Tobias både bass, vokal og gitar. Denne gangen ble sistnevnte overlevert til en anerkjent svensk metalgitarist med band som Krux, Opeth og Arch Enemy på CV-en - Fredrik «Kulle» Åkesson.

– Under demostadiet spilte jeg alt annet enn rent innspillingsteknisk, og for å få det til å fungere tidsmessig, måtte jeg jobbe på trommer hele tiden. Og så spiller jeg bass også. I en innspillingssituasjon kan jeg sitte og spille gitarsolo, så kan du klippe og fikle og ha det gøy. Men jeg tenkte, fy, da kan Kulle komme inn og spille det fint fra start til slutt. Det blir mye bedre. Og så følte jeg at hvis jeg fortsatt har trang tid, er det like greit at han setter alle gitarene. Han er veldig flink, både til å spille gitar, men også til å lære sanger. Måten jeg skriver sanger på er veldig spesiell, ikke veldig komplisert, men heller ikke intuitiv for noen.

Forges forteller videre at han er kresen på at det skal være samme lyd på hele plata. 

– Popplater har alltid forskjellige lyder på hver låt, men jeg vil det skal føles som om det er ett band som har gått inn i et rom og spilt alt sammen. Til og med om det ikke er teknisk mulig. Det er veldig få band som gjør det, tror jeg. Autentisitetskravene vi har som lyttere er på en eller annen måte basert på idealer som egentlig ikke samsvarer med forventningene vi har til nye produkter. Det er lett å bli gal etter en klassisk innspilling fra 60-tallet fordi det var dem, der og da. Men hadde du satt en tamburin så uryddig som i «Time Is On My Side» med The Rolling Stones i dag, hadde ingen latt det gå gjennom. Derfor prøver jeg ikke å tenke så mye på hvordan ting var før i tiden.

Idealet om autentisitet er kanskje ikke reproduserbart. Men det er fortsatt mulig å lage et sluttprodukt som føles naturlig.

– The Beatles og de bandene der tidlig på 60-tallet, de satt ikke i studio og jobbet med en låt i ukevis slik de gjorde senere i karrieren. De stakk innom og leverte fra seg «Love Me Do» en ettermiddag. Det høres ut som det gjør fordi de gikk og spilte det inn etter de syv spillejobbene de gjorde den uken, der de hadde øvd på sangen foran et publikum. Men du kan ikke gjøre det i dag. Eller du kan, men så snart sangen spilles live, er den ute i offentligheten og da kan du ikke spille den inn igjen. Så omstendighetene er annerledes. Jeg tror det er mange lo-fi-entusiaster som har et image som ikke er i kontakt med virkeligheten og de idealene der roter det nok litt til for dem. De synes du bør spille inn med hele bandet og bare gjøre ett take. Absolutt, men det vil ikke ha den effekten de ønsker at det skal ha, nemlig at det er det mest ekte og derfor det beste. 

MANGEL PÅ KONTEKST FØRER TIL HAT

Det var først sommeren 2017 Tobias offisielt bekreftet at han var mannen bak Ghost. Allerede den gang hadde han erobret verden. Hvordan har den voldsomme berømmelsen påvirket ham?

– Jeg tror mange av verdens tragedier skyldes en utbredt følelse av at du ikke har noen tilknytning. Når individer ikke føler en følelse av kontekst, avler det hat, sinne, misforståelser og slikt. I det tempoet jeg selv har fått kontekst i livet mitt hvor jeg føler meg veldig nødvendig og vellykket, og hvor jeg er der jeg vil være og på vei dit jeg vil, har det gjort at jeg har mental kapital til å ta inn ting som jeg kanskje ikke kunne før. Klassereisen min er nødvendigvis ikke bare av pengemessig karakter, for når du føler deg bedre har du også muligheten til å se og verdsette ting på en annen måte. Jeg føler en stor forskjell mellom hvordan jeg har vært og hvordan jeg er akkurat nå.

– Hvilke negative effekter kan en slik livsendring som din ha?

– Du blir mer forsiktig i alt du gjør. Du vet at det er mange fallgruver der ute. Tidligere i livet hadde du ingenting å tape, så du kunne sitte og snakke om ting du muligens skulle finne på med andre mennesker. I dag må jeg holde mye mer oversikt over alt jeg sier. Du kan ikke lenger kaste deg med hodet først ut i ting. Så jeg er alltid veldig opptatt av å si nei og prøve å senke folks forventninger. Du kan forenkle det og si at jeg er litt for corporate i disse dager, i den forstand at jeg sier "det er ikke verdt å gjøre" til ting. Det er som å høre deg selv bli en som bare sier nei. Litt for mye som en forelder.

ANNONCE