Albumanmeldelse

Sataniske tekster blir sjelden så vakkert pakket inn

Impera - Ghost

Ghost

Impera

Ghost har gitt uttrykket sitt en skikkelig overhaling, på den aller beste måten.

Ghost har gitt uttrykket sitt en skikkelig overhaling, på den aller beste måten, mener Keld Rud.

Jeg vil begynne denne anmeldelsen med to innrømmelser. Den første er at jeg begynte å bli litt lei av oppskriften som svenske Ghost har benyttet seg av, og sisden deres forrige album Prequelle var litt et litt billig runde, hadde jeg ikke store forventninger til deres femte album Impera.

Den andre innrømmelsen er at jeg helt og fullt må legge forbeholdene mine på hylla etter å ha hørt Impera en håndfull ganger og må rett og slett bøye meg i støvet.

Freshere enn noensinne

På Impera lykkes Ghost med å holde seg til alle egenskapene deres. Fra de sataniske tekstene, over de ekstremt melodiøse vokallinjene og til den sofistikerte, lettmetalliske betongrocken. Samtidig er det som om de har gitt det hele en skikkelig overhaling, så det låter freshere og mer potent. Bandet har lagt noen nye ideer til paletten.

Sist men ikke minst har Ghost-vokalist Tobias Forge utviklet vokalen sin slik at den flere steder beveger seg utover det nokså begrensede uttrykket man har kunnet høre på Ghost sine tidligere album. Forge synger bedre, med mer overbevisning og autoritet. Det gir Impera et enormt løft.

Mettet til bristepunktet

Etter en stemningsfull intro, «Empire», hvor en akustisk gitar legger grunnlaget for gitarharmonier, sender «Kaisarion» albumet ut i stratosfæren. Sangen er energisk og mettet til bristepunktet med søte poplåter. Imidlertid er det definitivt et av Imperas svakere øyeblikk.

Umiddelbart etter leverer «Spillways» et overflødighetshorn av hooklines, der Ghosts ABBA-metal skiller seg ut i sin mest åpenbare utgave.

«Call Me Little Sunshine» er en tregere og tyngre sak. Riffarbeidet får stå lenger fremme i lydbildet. Samtidig er ikke vokalmelodiene spart på og deres nøye planlagte konstruksjon, som har blitt et varemerke for Ghost.

Den første singelen fra albumet, «Hunter's Moon» følger skarpt i hælene. Det er en solid konstruert låt som kombinerer en nærmest oppløftende rytme og melodi med illevarslende gitararbeid.

Slager på slager

«Watcher in the Sky» er så hardt pumpet med melodi at du er nær ved å få en overdose underveis. Det hele beveger seg mot en enorm kulminasjon med et refreng som utbasuneres over en symfoni av gitarharmonier.

«Twenties» er et avbrekk fra resten av albumet. Den åpner med blåsere før riffet slippes løs. Forge har skrudd ned melodiene og opp dramatikken.

Impera er rett og slett et utmerket album med den ene sterke låten etter den andre. Så langt jeg vet, er den også det sterkeste fra Ghost så langt. 

ANNONCE