Destroyer: – Det er en dødsplate

Han begynner å bli gammel nå. Den 38-årige Dan Bejar har holdt på med musikk i snart 16 år, mer eller mindre uten at noen har hørt om han. Den steinvaska olajakka, de beige kakibuksene og det karakteristiske krøllehåret som så smått har begynt å grånes, signaliserer alt det samme: Destroyer er blitt voksen.

Men det er ikke bare musikeren bak verket som eldes, det gjør også musikken hans. Kaputt vitner om en ny retning for Dan Bejar, et brudd med den eksperimentelle og lo-fi-orienterte stilen  som vi husker fra Destroyers Rubies og Streethawk: A Seduction. Indierockeren over alle indierockere har gått hen og laget sin første rene pop-plate, med tydelige referanser å spore i populærmusikk fra 70-og 80-tallet. Han vil rett og slett ikke være slik mer.

– Det var under arbeidet med Trouble in Dreams at jeg innså at jeg ikke lenger vil være en rock´n´roll-artist. Alle mine tidligere album har vært i opprør med popmusikken, jeg har alltid likt den, men aldri ønsket å lage det selv.

– Hva skjedde?

– Det er umulig å koke det ned til en konkret hendelse, men det var et ønske for meg å lage noe som var mer tydelig og mindre intimt.

Hverdagsmelankoli

Bestefaren til Destroyer var en kløpper på piano, og da Dan vokste opp, var det alltid musikk i huset. Etter hvert oppdaget han at det var noe han selv ønsket å holde på med, og i 1995 spilte han inn platen We'll Build Them a Golden Bridge i sitt eget hjemmestudio i Vancouver. Siden den gang har Bejar gitt ut åtte studioplater under Destroyer-navnet, ved siden av innspillinger med blant annet The New Pornographers og Swan Lake.

For to år siden innså han at det er musiker han forblir, etter å ha holdt på i 14 år. Det ser han på som en trist dag.

– Det er en trist ting å anerkjenne at det er dette jeg skal holde på med resten av livet. Jeg tror alle mennesker har godt av å prøve å gjøre andre ting. Slik musikkindustrien er bygd opp er det ikke et sted jeg ønsker å være for resten av livet, men hittil er det den eneste jobben jeg har fått.

– Hva ville du ha gjort i stedet?

– Det mest nærliggende er nok å bli forfatter. Jeg skulle ønske jeg kunne bli en kunstner, men jeg har altfor dårlig visuelt blikk. Men jeg mener at det i låtskrivingen min ligger et potensiale til å skrive mer.

Noe annet

Låtskrivingen er det som har gjort Destroyer både elsket og forhatt av sine lyttere. Som da Pitchforks William Bowers kalte Trouble in Dreams en «shitfaced-plate». Bejars låtskriving er dekonstruksjon av poptradisjonens A -B-A-B-oppbygging, og ifølge han selv et forsøk på å unnslippe sin egen kulturhistorie.

– Trouble in Dreams er en vond plate å snakke om. Det var mitt forsøk på å kutte alle bånd til det kulturhistoriske og andre musikalske rammer, jeg prøvde å lage noe frittstående, men det ble i stedet til en serie av dystre sanger. Stort sett er alle platene mine lydsnutter av den perioden jeg var inne i.

– Men Kaputt er noe annet?

– I starten kan det nesten virke som vuggeviser, og den fremstår som mye lettere å like. Vi hadde en veldig klar idé om hvilket lydbildet vi ønsket og tekstene kom mer eller mindre på løpende bånd, og jeg likte den arbeidsmåten. Min skrivestil har alltid vært å bruke intuisjon for å fange så mange ord som mulig inn i en låt, denne gangen ville jeg prøve noe annet.

Første Norgesvisitt

I år spilte Dan Bejar sin første konsert på norsk jord. Årsaken  til at han ikke har vært her tidligere, mener han selv er plateselskapets manglende interesse i å spre musikken hans. Han kunne ha turnert med The New Pornographers, men virker heller ikke veldig interessert i det.

– Min rolle i bandet har alltid vært ubetydelig. Jeg skrev tre sanger, og iblant er jeg med de på turné rundt i Nord-Amerika hvor jeg synger disse tre låtene. Jeg liker musikken de lager, men det er ikke det jeg vil bruke tiden min på.

Tiden vil han i stedet bruke på å videreutvikle det soundet han "fant" under innspillingen av Kaputt. Med dyktige livemusikere rundt seg føler Dan Bejar seg tryggere og mindre retningsvill enn før. Alderen bekymrer han derimot, siden det stadig blir verre å tilpasse seg en ny gruppe av unge mennesker, som forventer noe helt annet enn det han selv ønsker. Det er de som kjøper musikk sier plateselskapet, men det bryr jo musikeren seg lite om. Derfor har Destroyer alltid vært kompromissløs, og det er en slags beskjeden optimisme i alt mørket som kommer frem fra en samtale med en slik person. Kanskje er det derfor jeg nærmest akutt føler behovet for å spenne på meg hodetelefonene når jeg forlater intervjuet for å lytte gjennom Kaputt enda en gang.

– Musikk er komplisert, og du skal ikke tro alt du hører. Kaputt er kanskje min mest tilgjengelige og lystigste plate til dags dato, men best sagt, så er det en dødsplate.