En lang albumpause har ikke påvirket sounden til de skotske indieheltene.
Syv år. Syv!! Så lang tid har det gått siden indieheltene fra Franz Ferdinand sist ga ut et studioalbum. Det er lenge siden, og jeg er faktisk litt lei meg for at jeg ikke har savnet dem mer. Jeg husker nøyaktig hvor jeg var da jeg hørte «Take Me Out» for første gang, og i mylderet av 00-tallsband kalt The «Et-eller-annet-kult»+s var Alex Kapranos & Co en stilig oase. Men når også det siste albumet fra 2018 heller ikke var noe nevneverdig spesielt, kan man bekymret undre om skottene har mistet gnisten?
Denne svært menneskelige frykten kan delvis skyves bort, for selv om denne sjette utflukteten ikke er prangende, og på ingen måte nyskapende, krysser den av på nesten alle krav man kan ha til et Franz Ferdinand-album.
Albumåpnerer «Audacious» er egentlig ikke spesielt dristig, men kombinasjonen av frontmann Kapranos’ jevne vokal, litt fuzz på gitaren og et break som leder inn i et pompøst Beatles-refreng, gjør at låta holder mål.
Forløper-singelen «Hooked» leker med EDM pluss et The Faint og Soulwax-lydbilde, og selv om den høres litt masete ut, er det ganske sjarmerende når Kapranos' krøket krever «Amour, Amour. More Amour».
Og ellers er det ekko av tidligere hits som preger The Human Fear. «Everydaydreamer» starter som «No You Girls», «Night or Day» og «Bar Lonely» høres begge ut som «Darts of Pleasure», likesom avslutningslåta «The Birds» har en snert av «Take Me Out» i seg. Det er ikke vondt å høre på; det er bare at det er låter Franz Ferdinand har minst skrevet én gang før.
Ørene spisses imidlertid på de stedene der det klinger litt rarere toner. «Black Eyelashes» har lyden av gresk taverna og folkedans fra Midtøsten pakket inn i sofistikert indiepop. «Tell Me I Should Stay» starter som en pianosonate og svinger inn i 60-croon, før sporet utfolder seg til et fullt Beach Boys-refreng. Man rister litt på hodet, men den sitter stort sett godt i sikringsskapet. Begge sporene er med på å løfte albumet fordi de våger å nettopp ta alternative veier.
Totalt sett er ikke albumet dårli. Tvert imot faktisk. Det er bare utrolig forutsigbart, og det føles litt synd for et band som, da de kom ut, virkelig brakte noe nytt og friskt til musikkscenen. Gjensynsgleden og det høye bunnnivået trekker opp totalkarakteren en lite hakk.
Les også: Konsertanmeldelse, Aktiv Dödshjelp: Full pupp og flammekaos!
