Det var en onsdag i slutten av oktober at den norsk-amerikanske artisten, skuespilleren, modellen og skjønnheten Okay Kaya skulle opptre på den Barcelonabaserte klubb og konsertscenen, Razzmatazz. GAFFAs skribent hadde alt oppholdt seg én måned i grafittibyen som oppdordrer turister til å pelle seg hjem, og fikk gleden av å runde av turen med en vakker konsert hvor det fremmede og spennende kræsjet med det trygge og familiære. En oppvarmer til hjemkomst, kraftfull i ro - og full av sjel.

Artisten skiller seg ut i det norske (og internasjonale) musikklandskapet med en genuin, unik og sjarmerende utstråling. Hun har fra før fanget oppmerksomheten min gjennom eksentriske og spennende musikkvideoer jeg anbefaler på det varmeste at du sjekker ut. Den kunstnerisk utforskende popmusikken til den 34 år gamle nesoddingen har over de siste ti-ish siste årene trollbundet et publikum langt utenfor norske landegrenser. Spania er intet unntak.

en la sala de conciertos

To skikkelser lyser opp det mørklagte lokalet med eterisk lyd og sårbar energi. Det hele føles som en katarsis, både for Kaya og for publikum som synger med til låter jeg føler meg skamfull over at spanjoler kan bedre enn meg. 

"Asexual Wellbeing" fremføres som en rolig ballade:

“I know sex with me is mediocre, but I can give you asexual wellbeing - Sex with me is mediocre, but I can probably feel what you're feeling”

Publikum humrer og smiler varmt over det tragikomiske aspektet ved den sårbart ærlige sangteksten. 

"Dance Like U" er tilsvarende intim og freidig i tematikken; 

“Do you dance like you fuck, or do you dance like you make love?”

Kayas hule stemme og poesi forfører menneskene i den dempet belyste salen.

Kjemi

Gitaristen, bassisten og Kayas kompanjong, Oli Burslem, tidligere frontmann i det alternative rockebandet Yak, korer med en dyp, vibrerende og kosmisk stemme. Samspillet mellom "duoen" overbeviser både musikalsk og relasjonsmessig. Med lettbeint lekenhet diskuterer de muntert mellom sangene. Denne "riffinga" bryter også med den fjerde veggen mellom scene og sal. Publikum inviteres inn i dialog med musikerne på scenen, og kommer stadig med innspill og forslag. Alt føles spontant og intimt. På scenen er de er kun akkompagnert av en kontorstol og elgitarer. Han står bak, hun står foran. Oli ser på/beundrer Kaya mens hun synger. Det enkle lysshowet kler den jordnære fremtoningen til showets stjerne; ikledd sneakers og en XXL t-skjorte.

Oli kan også spille blokkfløyte. Han demonstrer dette med stort talent under låta “The Groke”, som resulterer i en oppløftende "slangetemmer-aktig" stemning. 

Melankoli preger likevel mesteparten av seansen. Dette er en overordnet rolig, tilbakelent og jordnær konsert, med noen bruddstykker av hardere, mer effektive og kraftigere drønn av alt fra punk og rock til jazz, dyp bass og funk. Men, majoriteten av konserten blir altså såpass melankolsk og "easy going" at jeg tidvis svinner hen i eget hode. Mangelen på "nye ting som skjer" gir meg tid til å synke inn i tanker om hva andre synes om meg, tanker om fortid og fremtid, tanker om alt annet enn konserten. 

Tankestrømmen stilner i det Kaya fremfører “Ascend and Try Again” og på norsk minner meg på å puste, jeg oversetter i øret til den spanske fotografen; 

“Nummer en: pust - aldri, aldri hold pusten

Nummer to: pust langsomt og dypt

Nummer tre: ikke mist pusten

Nummer fire: om et problem oppstår, stopp og senk angsten med langsom, dyp pust”

Jeg savnet sitteplasser i myke sofaer, kanskje madrasser på gulvet. Om du ikke er down for rolig melankoli, kan dette brått føles noe  langstrakt. Flaks at jeg personlig snart er på vei hjem fra en real life versjon av filmen Vicky og Christina i Barcelona (jeg hater den filmen) og er på slutten av en smålig melankolsk og reflekterende Oktober. Jeg var i rett modus for Kaya 29.10.

"Mothers Nature´s Bitch", Kayas største hit, skaper allsang før Kaya går av scenen til et jublende publikum. Oli har et lite soloshow på gitaren før han styrer mikrofonen ut mot publikum, lar de fortsette sangen, og følger Kaya.

Fenomenet Okay Kaya skaper et rom for å være helt sårbar; å føle at alt er greit å føle. Musikken hennes belyser menneskelig melankoli og dyptgående sinn i glitrende lys. Det er fint det.