De fargerike romskipene står parkert bak Sparebank 1 -hallen da de hedonistiske teletubbiene hypnotiserte en overtent Volda-audiens.
Etter en helg allerede full av spinnvill ekstremsport, rosenrødt sosialt samhold og sprudlende musikkglede -så visste ennå festivalen hvordan å smakfullt "spare det beste (av det beste) til slutt". Det har vært mangt en god musikkopplevelse gjennom det fullpakka programmets tre sammenhengende festivaldager, og lørdagen skulle nå høydepunktet mot midnatt -med festivalens heldigste og heftigste booking, TACOBITCH.
Dette er selve musikkacten som et par år tilbake presterte å bli booket til by:Larm før de en gang eksisterte. Det fargekledde, maskebærende progrock/techno(?)-bandet unnfanget tilsynelatende seg selv ut av tynn luft da de plutselig spilte for et fullstendig stappa BLÅ i 2019 (jeg var der!). Det disse galemathiasene i TACOBITCH har forstått seg på fra begynnelsen er nemlig HYPE. Hva skal egentlig til for å virkelig glede et publikum? Hva skaper en ekstatisk musikkopplevelse?
Hva med strikkede outfits som får hele gjengen til å se ut som huleboerske aliens? Hva med sceneshow komponert rundt profesjonnelle dansere som bedriver avantgarde on-beat koreografier - foran det faktiske "bandet" som spiller den klubbaktige -musikken på live-instrumenter? Space-opera møter Berlin-orgy møter feberdrømaktige mareritt? Det som nå er 5 år etter jeg så dem første gangen har de rukket å forme greia si til et bærekraftig musikalsk produkt med musikk liggende ute på spotify. Men, som sant skal sies, det er bare i en live-setting du får den "ekte" opplevelsen; Dansere er vanskelig å høre.
Ette to allerede lange dager med konsertprogram og skriving så er jeg egentlig noe sliten rett før bandet går på scenen. I stedet for å teame opp med mangt en bekjent så kjenner jeg at den sosiale stamina-baren har gått fra grønt til gult til rødt. Så, rotteaktig finner jeg meg et avsides hjørne av lokalet hvor jeg kan stå med armene i kryss. I hodet forbereder jeg meg til den 9 timers bussturen tilbake til Oslo, og føre-var skrur jeg allerede på mobilalarmen som skal hjelpe meg å rekke denne bussturen, klokken 8 dagen derpå. Her er det iallfall én fyr som er klar for fest!
Manglende spirit eller ei- da bitchene à la taco entrer scenen så tar humøret fort en uunngåelig 180.
Etter hva som må ha vært en svært suksessfull lydsjekk så høres den drivende beat-baserte musikken perfekt ut fra det lille hjørnet mitt. Det skal også anerkjennes hvor flinke X2 har vært til å bruke ti-meters lange tepper hengende fra taket, i en sportshall med betydelig takhøyde, som motvirker den høye musikken fra å bli et akustisk helvete av typen du kan oppleve på Telenor arena.
Danserne flørter med hverandre og publikum, og alt føles rampete og lekent til det rødlige red-light district lyset på scenen. Det er veldig vanskelig for meg å savne noe fra gjengen. Tilfreds står jeg og danser fra meg; hvordan kan man ikke gi etter til rytmer som dette? Og dæven; De har med seg skikkelig scene-pyro! Flammer! Ekte rockestjerner jo!
Denne gangen ønsker jeg å gi litt credz til X2 sitt publikum: dette er journaliststudenter som vet hvordan å lage høydare i en crowd!
Fra hvor jeg står er jeg noe takknemlig for å ikke på nytt bli most av kropper som jeg ble på Tyr, samtidig som en del av meg har lyst til å ta dykkerlappen i menneskehavet. Det hele ser ut som et maleri fra den franske eller amerikanske revolusjonen, hvor folk klatrer oppå hverandre i adrenalin-infisert desperasjon. Kanskje dette er planen til de utenomjordiske texmex-soldatene på scenen? Å hjernevaske jordboerne til å tråkke hverandre i hjel? Utspekulerte aliens...
Det skal iallfall sies og settes pris på: i denne omgang var det ikke noe problemer som følge at snakkingen på gulvet overdøvde noe fra scenen. Disse publikummerne ville danse, ikke prate. Og ikke faen at de hadde klart å overdøve dette sjanger-diffuse spetakkelet, selv om de en gang prøvde.
Jeg vil takke TACOBITCH for å igjen servere en helt uforglemmelig konsertopplevelse. I tillegg vil jeg take X2 festivalen for å invitere GAFFA til å bitche/skryte om artistene på programmet, og gi oss muligheten til å oppleve vakre Volda denne April-helgen.
Bare å glede seg til neste år!
