Stor vilje og stor musikkglede er en soleklar vinner. Dessverre har selve produktet hull i skroget.
Det er store sko å fylle: første opptreden på selve x2 festivalen 2024. Det er ikke overdrevet mye som skjer her i Ørsta, Volda kommune, og forventningene brygger rundt første festivalkvelds første opptreden. Den noe beskjedne kvoten av publikummere i sparebankhallen summer seg imellom da musikerne noe over spilletiden entrer scenen; muligens i håp om at flere sjeler skal strømme til foran scenen i siste liten.
Edel er en stavangersk soul(?)-duo (med band) hovedsaklig bestående av VGS-venninnene Malin Stokka og Vera Ottesen. Den første inputen jeg fikk på duoen var at noen backstage fortalte meg at en av dem var datter av sjølveste Janove fra Kaizers Orchestra! Gud bevare meg vel, tenkte jeg: nå har jeg jammen meg fått vinklingen på anmeldelsen rett i fanget! "Lever Nepo-baby opp til forventningene?", typ. Dessverre var ikke denne vinklingen lite tilstedeværende i tankeregistret da jeg observerte konserten. Urettferdig? Kanskje.
Selv om girlsa først og foremost er en "duo" så er det ingen manko når det kommer til musikere på scenen. Med seg har de et fullt band med oppegående og sylskarpe musikere som kan kunsten å spille samspilte med sine utvalgte instrumenter. Alle på scenen er tilsynelatende unge av alder- og er muligens medstudenter av jentenes VGS periode - ikke at det skal er noe galt med det.
Det som er min subjektive opplevelse av konserten -er følgende:
Dette her minner meg veldig mye om musikklinja. Hvis ikke UKM. Hvis ikke Foss-revyen.
Tro det eller ei har jeg selv tilbrakt min treårige videregående-periode på musikklinje - og i tillegg har jeg hatt mine runder med ungdommens kulturmønstring back in the day. Dette er absolutt varme og kjære minner! Unge ildsjeler som brenner hardt for musikk- med hungert begjær for å opptre, dele, delta, være og vise frem. Men, når jeg er på en "voksen" festival, så er det kanskje mer enn ren vilje jeg ønsker fra en konsert.
Det skal være på det rene at jentene og bandet utvilsomt kan synge og spille "teknisk". Dette er musikere som er både innøvde og innlevde i det de driver med. Trommisen er solid som et fjell - gitaristen har noen nasty riffs på lur - og begge jentene kan synge for alle penga. Det eneste jeg savner er den iboende sjelen og kvaliteten i selve "produktet", i tillegg til noen reservasjoner i forhold til noen grunnleggende kunstneriske retningsvalg.
Det er en hårfin kunst dette her med to likestilte vokalister! To siamesiske frontfigurer som gjør en helt 50/50 fordeling på syngingen er mine øyne på grensa til umulig. Med band som Blink-182 så bytter de iallfall på synginga, fremfor å synge med helt samme klang og tone oppi hverandre. Jentene kan virkelig synge, og hjertet mitt synger med hver gang de gjør noe flerstemt. Men to veldig store sangstemmer á la Whitney Houston kan bli litt mye, til tider. Personlig tenker jeg, hvis det er to sangere, at man trenger en fordeling hvor man ikke synger samtidig majoriteten av tiden- spesielt ikke når man har såpass like sangstemmer/toneleier. Det oppleves noe unødvendig og intenst.
Selv om låtene hadde mange sterke øyeblikk så følte jeg virkelig på at de stadig gled over i føles anonyme. Jeg kan ikke huske et eneste vokalhook fra konserten 15 minutter etter den var over. I bunn og grunn, med kombinasjonen av et veldig POWER backingband, og to like intense frontstemmer, at det hele ble noe kvelende. Bandets riffing kunne til tider bli såpass dramaturgisk og bigger than life at det ble nesten litt musikal-aktig; av den type musikalnummere mellom sketcher under fossrevyen.
Jeg ville oppfordret duoen til å fokusere mer på låtmaterialet og balansen i musikken, mer enn selve evnen til å opptre, spille og synge - fordi selve EVNEN og VILJEN mangler overhodet ikke fra Edel.
