Stuekonsert med verdens største pop-band

The 1975 har vært i Norge noen ganger nå. Selv har jeg sett dem to ganger tidligere i hovedstaden: på Spektrum i 2015 og på Piknikk i Parken i fjor sommer. Begge gangene har vært positive opplevelser foruten et uunngåelig preg av “snart ferdig på turné” begge gangene. Det krysses fingre og tær for at gjengen ikke bærer preg av dette i denne omgang, siden det også nå er mot slutten av en nesten halvt år lang turné at de spiller i Oslo. 2015 er nå ni år siden, og mye har skjedd for Manchester-bandet siden den gang. Etter min ydmyke mening har The 1975 rukket å bli "vår" generasjons største engelske pop/boy-band, etter alle parametere å bedømme:

Musikken kan i bunn defineres som 4-chord gitar/synth-musikk, fanskaren består i all hovedsak av yngre jenter, de har måttet stå i skandaler i tide og utide, og de frontes av en ufordragelig, men konvensjonelt attraktiv frontmann med et tungt rus- og sexproblem delvis under kontroll. De er stadig stadig på turné, og selger ut shows på kryss og tvers av verdensdeler. Det er en tracklist få band fra de siste ti årene kan skimte til med.

Det er fristende å si at The 1975 er Gen Z’s Oasis, men vi må ikke glemme at Oasis aldri gjorde det så stort i utlandet. På sett og vis har The 1975 overgått legendene fra samme by, i kraft av å være et band som (per nå) er udiskuterbart nummer en blant sine contemporaries, iallfall sånn rent suksessmessig. The 1975 har blitt bandet søstra di har elsket siden 2013, og bandet faren din til slutt har fått øynene opp for etter utgivelsen av Being funny in a foreign language i 2022. Det kulturelle avtrykket til The 1975 nærmer seg ubestridelig stort, like it or not. 

Intet 1975 uten Matthew Healy

Som mange andre rocke- og poppe-band er det vanskelig å skrive, eller snakke omfattende om bandet uten å skrive eller snakke mest om frontmannen. Å skrive, eller snakke mye om The 1975 uten å skrive, eller snakke mest om Matthew Healy viser seg å være dønn umulig. Han har (se)X-faktoren med stor (se)X, og det er innlysende for de fleste at Matthew Healy er karakteren bandet bygger sitt image rundt. Slik som i mange andre band innenfor samme kategori, er frontmannen en rappkjefta nepo-baby med høy selvtillit som har lett for å skape skandaler.

Fremtoningen til Healy gjør han til en fyr det ofte er vanskelig å like, men en fyr det er like vanskelig å ikke følge med på. For selv om hele "opplegget" hans kan nærmest virke som en act, er det vanskelig å ikke merke at dette opplegget er noe mer enn bare et eller annet. Bak den styrete fasaden til Matthew Healy ligger det en sterk trang til å skape, mene og bevege, og jeg tror det er nettopp den kraften som gjør Matthew Healy, og 1975, til den enigmaen han/de er. 

Kaffe?

Det er en påfallende miks av mennesker i salen. Aldersspennet tilsier at bandet ti år inn i karrieren har begynt å nå frem til den unge lytterbasens mødre og fedre, hvis ikke bestemødre og bestefedre. Samtlige fremstår ikke nødvendigvis som at de har blitt "dratt med", og vikrer som de helt fint kan finne på være der av egen motor. Dette er kanskje ikke så rart når ordlyden til utenlandske medier fra tidligere stopp langs turné-veien har vært at “dette er et show du må få med deg”. Det råder nemlig ingen tvil over at scenografi, idé og tematikk har stått i fokus; fordi gjennomføringsevnen er knallsterk. 

I det gardinene går ned er Oslo Spektrum forvandlet til en stue i det som kan likne et Engelsk forstadshjem. Til bakgrunnslyden av myke synths og fuglekvitter hører man lette skritt langs en grusvei, og i vinduene bakerst på scenen ser man silhuetter snike seg forbi. Det åpnes dører og bandmedlemmene entrer scenene én etter én. De skrur på hver sine små lys i form av stå- og bordlamper på hver sin plass på scenen, og det føles såpass ekte at man nesten har lyst til å sette på litt kaffe. Spektrum er publikum sitt hjem nå, velkommen skal dere være. Det er teatralsk på grensa til flåsete, men jeg kan ikke unngå å bli ekstremt revet med. Det er en kjempeåpning, og en tematisk innsats man egentlig ønsker seg når man skal oppleve en såpass stor music-act på turné.

De er mange ekstra musikere på scenen denne kvelden, og det føles ut som det går flere minutter før selve stjernen kommer seg ut på stuegulvet. Virkemidlene er i full sving, og det funker. Til Spektrums elleville begeistring sniker Matthew Healy seg inn bakdøra og rusler nonchalant rundt på scenen før han finner frem til pianoet sitt. Denne nonchalante, nesten late og litt slitne holdningen er ikke en fremmed fremtoning for Matthew Healy. Men, på dette tidspunktet, håper jeg at dette bare er en del av "acten" og ikke et symptom på turnésyken. Dette skal dessverre vise seg å være litt av begge deler. Matthew er åpenbart sliten, men teateret som er bygd rundt han denne vårkvelden gir han solide krykker å lene seg på.

Baba o’ Riley

Det er faktisk ganske stille i salen en liten stund før musikken begynner. Det ligger en slags ærefrykt og spenning i Spektrum denne kvelden, og det er ikke før Matthew starter å spille introlåta på det nye albumet, "The 1975", at skuldrene slippes ned og jubelen slippes løs. The 1975 starter alltid albumene sine med en låt med samme navn som bandet, hvorav den nyeste varianten helt klart er den beste. På tidligere utgivelser har åpningslåtene, etter min mening, kun fungert som halvslappe og noe uinspirerte åpninger. Men, på den nyeste utgivelsen, står “The 1975”-låta sterkt alene som låt, fremfor å ende opp som nok en premature interlude. Det er nærmest en akustisk interpolasjon av The Who’s "Baba o’ Riley" gjort på the 1975-vis med glitchete bakgrunnslyder og lyriske referanser til sex, dop og tenår. 

Fra den mystiske og repeterende pianoballaden går vi raskt over til en av de mest boppete låtene fra den nyeste utgivelsen: "Looking for somebody to love". Det er et lurt grep å ta denne så tidlig som mulig. Dette er nemlig en låt det er umulig å ikke vrikke rockefoten til. Fra sitteplassene på andre rad av “terassen” av Spektrum kan man se et hav av folk som lar seg rive med på gulvet. The 1975 har offisielt tatt over hovedstaden. Jeg klarer heller ikke å ta øynene mine av den middelaldrende mannen på raden foran meg som synger av full hals. Det er wholesome så det holder, og The 1975 beviser at musikken deres har en generasjons-overskridende gjennomslagskraft. Dessverre er det stort sett forholdet man har til låtene som alene bærer første halvdel av showet. 

Godt inn i tredje låta, rare men vakre “Part of the band”, begynner jeg å lure på når det skal anerkjennes at vi er i samme rom som bandet. Jeg har aldri vært noen gigantisk tilhenger av klein folkelighet i form av “Hello Norway” ,eller “God kveld Oslo” på dårlig norsk, men noen form for tilnærming og anerkjennelse av publikum føler jeg er på sin rette plass. Det skal vise seg at Spektrum må vente mye lenger enn låt tre før Matthew klarer å lire av seg noen ord om hovedstaden. Som fryktet så er det ganske synlig at gjengen, Matthew spesielt, bærer preg av å ha lenge vært på turné. Sanger virker å være noe tappet for energi og inspirasjon, MEN, de skal virkelig ha for å prøve. For det gjør de! Det danses, sparkes i lufta, hoppes og sprettes på scenen. Det hele fremstår bare, dessverre; gjennomskuelig halvhjertet.

Det som startet med følelsen av å ønske bandet velkommen til publikums hjem har nå snudd. Nå er det publikum som er på besøk og skal få lov til å bevitne The 1975 - at their very best… still. Selv om dette høres negativt ut er det også noe befriende med å kun være på besøk hos noen. Du slipper å stresse med forberedelser, maten blir tilberedt for deg og du slipper å ta oppvasken. Akkurat slik føles det å være i Spektrum første halvdel av showet. Vi får servert et koltbord av låter med gamle fanfavoritter ("Robbers" og "Change of Heart"), rolige ballader ("The Birthday Party") og fengende bops fra den nye skiva ("Oh Caroline"). Det smaker godt og høres bra ut, men vertene virker noe uinteressert i gjestene sine. Likevel har de gjort det klokt i å bygge opp showet slik de har gjort, for denne avstanden fra publikum til artist hadde aldri gått ellers. 

Huemist á la Spektrum

Følelsen av å være på teater blir sterkere og sterkere i det skillene mellom aktene blir tydeligere og tydeligere. På vei inn i tredje akt går vi mot slutten av den lange kvelden begynner ting virkelig å ta seg opp. Under siste del av showet slår Manchester-bandet på de største stortrommene, og kruttet har aldri blitt mindre spart på. Det er dette hele kvelden har blitt bygd opp til, og det har tatt sin tid, men endelig mister Spektrum hodet: omsider har taket offisielt blitt løftet.

Det blir servert en rekke av hit-låter, og det virker som bandet også koser seg med låtene. Ikke bare koser de seg i den lunefulle stua for seg selv, de har nå fått med seg gjestene på moroa også. Bandet har nå klart den vanskelige kunsten å få nesten hele Spektrum til å stå. I løpet av hitlåter som "The Sound", "TOOTIMETOOTIMETOOTIME" og "Sex", danser til og med middelaldrende herremenn på sitteplasser langt bak. Det skal gis honnør til guttene og jentene på scenen for å i hvert fall se ut som de storkoser seg med å spille låter de mest sannsynlig er ganske lei av. 

På slutten av det hele kan man som anmelder kritisere dem for både det ene og det andre, men det endrer ikke faktumet at dette var en stor konsertopplevelse. Det "bigger than life" sceneshowet og musikalske gjennomføringskraften gjorde at jeg ikke kan la meg selv slippe unna med å gi noe lavere enn en femmer.