Til tross for mange fine strykepartier, saksofonsoloer og intime gitarer, føles The 1975s nye album langt fra perfekt.
Etter fire album har The 1975 omtrent utforsket og blandet alt fra pop, punk, country og de aller fleste syntheffekter som finnes. Med deres femte album er vi tilbake der det hele begynte. Det organiske lydbildet som ga bandet sitt gjennombrudd er å finne på Being Funny In A Foreign Language og gir oss et nostalgisk tilbakeblikk, samtidig som det viser hvordan det da debuterende bandet høres ut i 2022.
I begynnelsen var The 1975 fylt av storslagne musikalske produksjoner, der detaljerte syntheffekter og en atmosfærisk popproduksjon stod i sentrum. Den digitale teften foran dataskjermen ble senere en ny og vellykket æra for bandet. Dette albumet er et steg tilbake. Her har bandet satt seg ned og spilte inn alt live. The 1975 femteplate er derfor mer organisk.
Mer å gå på
Til tross for mange fine strykepartier, saksofonsoloer og intime gitarer føles det likevel langt fra perfekt. Man forventet seg en studioversjon, hvor de digitale effektene alltid vil spille en stor rolle.
Dessverre gjør dette seg ikke særlig bra i et par hodetelefoner. Unntaket er «All I Need To Hear», som avgir det samme drømmende lydbildet som «Somebody Else» – ja, de som vet, de vet...
Sterke tekster og budskap
Noe du imidlertid alltid kan stole på, er at tekstene forblir en trøstende og hjelpende hånd til de som trenger det – psykiske lidelser, avhengighet og det å finne seg selv er tilbakevendende temaer i musikken til The 1975. «Looking For Somebody (To Love)» handler om at verden står overfor en krise: maskuliniteten.
Og hvis du tenker på det en ekstra gang, er albumtittelen et standpunkt, for det å prøve å være morsom på et fremmedspråk er ifølge Matty Healy høyden av intelligens og empati – og vil gjøre verden til et bedre sted. Budskapet om å bli en bedre versjon av seg selv vil alltid formidles gjennom musikken, også her med en konkret løsning på hvordan.
