Albumanmeldelse

Varierende kvalitetsforstyrrelse

Posttraumarisk kjærlighetsforstyrrelse - Eirik Aas

Eirik Aas

Posttraumarisk kjærlighetsforstyrrelse

/ Vibbefanger
UDGIVELSE 01.03.2024

Bergensrapperen er tilbake med et album på 10 sanger + 2 skits! Etter tre album og en solid musikkarriere som solo-artist og medlem i den sjangerdefinerende gruppa V-75 har 27-åringen levert bak mikrofonen, men ikke minst på scenen. Dette er hans fjerde solo-album. La oss dukke ned i hva vi får servert.

Introlåten «Livsstil» er det man kan kalle den klassiske åpningen til et hiphop-album. Med en samplet beat som er tung på trommer og bass, og ikke minst en behagelig saxofon, beveger Eirik Aas seg komfortabelt og selvsikkert. Refrenget tar det ned og passer bra til sangens hovedtema.

«Dette er ikkje en jobb, det er en livsstil» oppsummerer det godt. Det nostalgiske elementet fungerer spesielt bra med instrumentalen og selv om oppskriften med kul sample beat og we made it, this a lifestyle now mama – typ tematikk ikke akkurat er "så original" er det fortsatt passende for albumet og for artisten som har holdt på en stund.

I andre spor «Perfekt comeback (skit)» tilbyr Eirik oss noe jeg som iherdig hiphop-fan har savnet, nemlig skits. Den er ikke speisielt lang eller minneverdig, men legger til en større personlighet til både «Livsstil» og albumet i sin helhet, her kjenner jeg meg allerede mer investert til hva man har i vente.

Men dessverre er ikke albumet uten noen unødvendige hull, dette representeres i låter som «Nye Nummer» og «Sexy». I førstnevnte er det vanskelig å skulle skimte mye kreativitet i teksten. «Det står jenter der og venter som om det var et bordell» og «vil ha en ny dame hver gang vinteren kommer» har man hørt utallige versjoner av, og det å omformulere nå såpass hyppig formulert, gjør ikke særdeles mye forskjell. «Sexy» har litt det samme problemet (til tross for grov beat og en kul Martin Hazy feature!). Jeg minnes til Tyga klubb-sounden som man ikke akkurat savner i hiphoplydbildet i dag. Kjartan Lauritzen stikker ut som en sår tommel og blir mer bråkete og kaotisk enn lekende og underholdene. Det hadde nok gjort seg med Eirik og Martin her. Sangen er heller ikke spesielt sexy, noe som da er for ironisk til ikke å nevne.  

Jeg vil også fremheve låtene «Nattdyr», «27» og «Aldri følt det samme» - mine favorittlåter på albumet.Mmye fordi jeg føler de maler et nyansert bilde av Eirik Aas (som jeg tror er mye av poenget til albumet). «Nattdyr» speiler veldig godt albumcoveret hvis du er enig i min tolkning av det. Ja, du finner noen klisjé linjer og ikke verdens mest minneverdige refreng, MEN hybridstemmen mellom rap og synging i tillegg til en passende beat for sangen gjør at den skiller seg ut fra de svakere leddene i prosjektet, samtidig som låten er helt innenfor rammene til hva prosjektet vil.

Vinylpladen: Musik på vinyl


«27» er hva en tidlig-vår sang skal ha. En fengende melodi, behagelig tempo med vokal som flyter behagelig. B-Boy Myhre har holdt seg veldig homogen i sin flow og stil, men det betyr ikke nødvendigvis noe dårlig. Her får vi nemlig servert den beste featuren på hele prosjektet. Han korer på refrenget før han hopper inn på et nedstrippet parti og flyter fint inn når beaten dropper. På mange måter er B-Boy sin tilstedeværelse og plass på låta det som gjør den til hva den er. Eirik klarer fint å holde sin egen på låten og viser han også kan leke med flowen (om han vil), men ble dessverre litt utkonkurrert av Oslo-rapperen.

«Aldri følt det samme» er kanskje forkledd som en mer nedpå sang, men med de trommene så vil jeg ha den spilt høyyyyyt på klubben. Sangen gjør det «Sexy» ikke får til, nemlig å kunne være leken nok til å danse til, fengende nok til å synge med, men ikke minst få det fram naturlig, ikke tvunget. Når GKR sin del starter er jeg allerede såpass nikkende med hodet og trippende med foten at selv med et dårlig vers (noe det ikke var) hadde jeg beholdt samme humør og vibe, mitt spørsmål er hvorfor dette ikke kommer tydeligere fram i låter som mer åpenbart sikter seg mot denne stilen?

Det siste jeg vil si om sporene, litt mer hver for seg, er den andre skit'n «100 i publikum (skit)» der Eirik og noen kompiser snakker om hvor mange de tror/håper på skal dukke opp på en konsert. Her blir man glad i artisten Eirik Aas som sier seg enig i at 35 i publikum er godt nok, men at han håper på at det skal være opp til hundre stykk. Det er både jordnært og ekte, men ikke såpass ydmykt at det hele blir blasert. Jeg synes også bruken av skitsene fungerer godt i kontekst til låtene de henger sammen med.

Som et album vil det for mye i forhold til hva det er kapabelt til. Dette handler ikke om Eiriks kompetanse eller talent, for han leverer sterk både på fullstendige låter og/eller spesifikke deler. Dette handler om kvalitetssjekken. Jeg får inntrykk av at Eirik vil noe mer med dette albumet enn å spytte kule flows på fete beats og levere klisjé-linje etter klisjé-linje, men da burde låtene som IKKE gjør dette få skinne uten å bli lagt i halvskyggen med sangene som dessverre gjør det.

Sjekk ut det nye albumet til Eirik Aas nedenfor<3:

ANNONCE