Tons of Rock slo på stortromma av stortrommene i anledning første dag av tiårsjubileet, da ingen ringere enn selveste Metallica inntok solfylte Ekebergsletta.
Acting like a maniac! WHIPLASH!
Metallica setter standarden fra start og kliner verdig til med "Whiplash" som åpningslåt, og sletta går umiddelbart av hengslene. Allerede knapt 1 minutt inn i sangen så er det en stakkars som svimer av og må bli båret ut av mengden. James Hetfield eksklamerer; "We are Metallica, so are you!" før det følges opp med "Creeping Death" fra Ride The Lightning. Konserten virker å være på stødig kurs mot en vellykket kveld når hele sletta roper med: "DIE! DIE! DIE!".
På "For Whom The Bell Tolls" får bassist Robert Trujillo vist frem sine kunster, og det lukter svidd nikkel og stål fra scenen. Herfra merker man dessverre at lyden har noe å gå på, og det går noen låter før vokalen til Hetfield når frem ordentlig i lydbildet - iallfall basert på hvor jeg står, i midten av crowden. "Enter Sandman" kommer tidlig i settet, noe man ikke er så vandt med fra tidligere, men det går langt ifra på bekostning av stemningen i publikum. Det virker som de har speedet ned låtene litt for å klare seg helskinna igjennom, men det må man kanskje regne med etter 40 år på veien.
Det druses på videre med tittellåta fra det nyeste albumet 72 Seasons, som er en av de bedre låtene fra skiva, etterfulgt av "If Darkness Had A Son". Publikum har ikke kommet for det «nye», og det merkes at synginga og entusiasmen ikke er like stor.
Hvis jeg hadde sagt til deg at Metallica skulle spilt "Vill, vakker og våt" av CC Cowboys PÅ NORSK.. Hadde du trodd på det? Neppe! Men, Robert Trujillo og Kirk Hammet har lært seg denne på kort tid. Robert overrasker med norsken sin, for den er vill (selv om den ikke er vakker). Kirk kliner til med soloen som gjennomføres plettfritt. Publikum er solgt og synger gladelig med på refrenget.
Den gode gamle akustiske gitaren står fremme på scenen, og vi får servert "Fade To Black", som rett og slett var en nydelig fremført låt. Nå begynner lyden og vokalen endelig å sitte skikkelig! "Shadows Follow" skuffer heller ikke. De som har sett Saxon spille tidligere på dagen får gleden av å se den legendariske gitaristen Brian Tatler som tidligere spilte i Diamond Head gjeste Metallica på scenen, og vi får et herlig gjenhør av "Am I Evil?". Lars Ulrich, som er en evig kritisert trommis, har hittil gjort en noenlunde hederlig innsats, men tuller det litt til midt i låta. Han har heldigvis selvironi og smiler godt av det.
Oslo får selvfølgelig servert "Nothing Else Matters" på et sølvfat, og jeg får ekte gåsehud av den legendariske soloen til Kirk. Hvis ikke litt tårer i øya.
LES OGSÅ: PORTRETT: Lars Ulrich fyller 60 år
DO YOU WANT HEAVY? METALLICA GIVES YOU HEAVY, OSLO!
"Sad But True" er en slager som er Tons of rock verdig, i det 40.000 hoder headbanger - til et noe seigt tempo. Jeg finner det noe rart at de speeder ned en låt som er såpass tung fra før. Men, de klarer å hente seg inn igjen under "Lux Æterna", for her er det fart og spenning igjennom hele sange - i tillegg til at trommene plutselig heises fremst foran snakepiten!
Under en knallsterk fremføring av "Seek And Destroy" kastes det titalls gigantiske baller ut i publikum. Et nydelig kaos oppstår, og det føles som vi alle er fanget i ballrommet på Ikea.
Det oppstår flammer og smelle, når introen til legendariske "One" settes i gang på storskjermen. Fans er takknemlig for hver gang vi får oppleve denne live, og jøss – Lars spiller faktisk dobbelbassen selv! Hvem skulle tro.
Konsertopplevelsen konkluderes med Lars og trommesettet hengende helt ute i publikum under "Master of Puppets", noe som ender kvelden med en eneste stor fest.
Det høres skranglete ut til tider, men stemningen kan ingen ta fra dem. Dette var en knallstart på Tons of Rock. Festivalen er på en internasjonal kvalitet Norge bør være stolt av.
