En tirsdagskveld i førjulstiden stakk fenomenet Cezinando innom Sentrum Scene for å gjøre greia si.
Ferskt fra det kritikerroste albumet Sprengkulde fra 2023, har Oslos favorittgutt Kristoffer Cezinando Karlsen nok en gang bevist sin evne til å re-definere seg selv og utfordre hva Norge kaller populærmusikk. Ennå god i gassen fra forrige utgivelse har han i 2024 vært på tilbudssida på konsertfronten - blant annet under konsertsesongen. En malplassert førjuls-tirsdag funker desto bra som hvilken som helst annen dag i løpet av året: 29-åringen bekrefter nok en gang hvorfor han er og forblir en av Norges viktigste artister.
Les også: Tungt henger hoder som er nødt til å bære kronen
Ut av høytalerne durer en kaotisk countdown hvor en kvinnestemme rotete begynner å telle ned fra 10 igjen og igjen, uten å lande på null: 10-9-8-7-6-5.. 10-9-8.. 10-9.. - Plutselig eksploderer settet i gang med «Autostrada (Zen)», åpningssporet fra Sprengkulde. Den dype bassen forplanter seg i salen, og det er som om hver millimeter av gulvet vibrerer til den hamrende pulsen som driver låta. Den forvirrende åpningen glidende over i den trygge klubb-beaten setter tonen for kvelden, hvor luringen Cezinando tester publikum med en herlig blanding av uforutsigbarhet og lekenhet.
Overgangen til «Sure Druer» hitter godt, spesielt blant de fremste radene som umiddelbart bryter ut i dans. Lenger bak i lokalet er det tydelig at stemningen på klassisk vis fortsatt trenger litt tid på å bygge seg opp. Dette fremhever hvordan Sentrum Scenes på godt og vondt skiller seg fra andre scener. På grunn av romløsningen, som er ekstra god på å fucke opp utsikten til over 60% av publikum, så er mange konsertgjengere skvist sammen i trappepartiene som ligger til høyre og venstre for lydboden. Her gjelder det å være førstemann til mølla, for de som har funnet seg plass på gulvet foran scenen kan tvert i mot glede seg over både god lyd og utsikt å slippe seg løs til.
Etter den energiske åpningen er det «Pulverisert» som står for tur. Den klokkeklare produksjonen til Ole Torjus gir plass til tekstens sårbarhet og fremføring - og med en camcorder i hånda og en dyp melankoli i stemmen, leverer Cezinando en av kveldens sterkeste øyeblikk. Stemningen i publikum dempes og menneskehavet blir mer alvorlig – hver tone og hvert ord treffer som et slag i magen. Når trommene endelig bryter gjennom det drømmende lydlandskapet, er det som om hele salen blir fysisk forandret. Lyset endres, skygger danser på veggene, og det føles som om lydene fyller hjertet av Sentrum Scene. Dette intime lokale forvandles til et følelsesladet univers hvor det knapt er plass til annet enn musikken og følelsene det fremkaller.
«Uhelbredelig (Tingene)» ga oss en pause fra intensiteten – en artig liten vignett som bryter opp alvoret og får folk til å trekke på smilebåndene. Denne evnen til å veksle mellom det absurde og det inderlige gjør Cezinando unik og ulik mange andre artister. Før vi går videre må vi også ta oss litt tid til å hylle produksjonens imponerende scenografi. Backdropene på Cezinandos konserter er et kreativt mesterverk i seg selv – en fascinerende blanding av TV-skjermer i ulike former og fasonger som speiler hans unike kunstneriske uttrykk. Det er både visuelt slående og forfriskende innovativt, og løfter konsertopplevelsen til et helt nytt nivå.
Cezinando snakker til publikum som om vi var gamle venner, og med en avslutning for historiebøkene velger han å hedre publikum med den monumentale «Kristoffer Robin». I en følelse av fellesskap som er vanskelig å beskrive synger Cezinando: «Jeg lover, vi er brødre og det tar jeg ikke lett på / Noen har falt av, vi er en annen bukett nå / Men bare så du vet, meg blir du ikke kvitt / For vi er brødre», og alle i publikum synger med og veiver med hendene høyere enn noen gang, for i kveld er vi alle brødre – om så bare for en stund.
Kvelden på Sentrum Scene var ikke bare en konsert, det var en reise gjennom følelsesmessige landskap ledet av en artist som er både fryktløs og nyskapende. Cezinando forlot oss rørt, imponert og inspirert av hans unike evne til å utfordre populærmusikkens grenser – og samtidig skape en så sterk følelse av fellesskap.
Les også: Albumanmeldelse, B-Boy Myhre - "På sitt mest geitete"
