Årets skolekomedie

Arkivfoto på grunn av fotorestriksjoner

Ærlig talt, jeg har aldri sett punk på et stadion. Det er noe paradoksalt over noe, som som utgangspunkt blir vilt, kompromissløst og avvikende kommunisert til massene, der man kun kan se de tre første radene fra scenen. Punk skal være gjerrig og direkte i ansiktet. Det skal være i øyehøyde og med sterk tilknytning til den tilstanden publikum er i. Men Blink-182 har bevist at punk kan være mye mer enn det.

Tilbakekomsten til sangeren og gitaristen Tom DeLonge, anerkjennelsen av UFOs eksistens og en verdensomspennende verdensturné på verdens største arenaer har vist at college-punk ikke lenger er like ung og dum som Steve Stifler. Publikum har kanskje rykket opp mot samme alder som moren, men det betyr ikke at blodtrykket har blitt høyere, selv om Tom DeLonges underveis insinuerer at det ville vært slik.

Blink-182 er fortsatt like dumme som de alltid har vært, og det er fortsatt kvalmende å høre Mark og Tom snakke om danske pupper og nakne gutter på kaien. Men samtidig viser besøket i København at bandet har nettopp noen av de kvalitetene Sum-41 manglet, akkurat som mange andre band i sin tid.

Gjennom nesten 30 nummer blir det aldri kjedelig, og selv om konserten får noen følelsesmessige fall underveis med «Stay Together for the Kids», «I Miss You» og «Adams Song», er energinivået unektelig høyt. Tom DeLonge er underholdning i seg selv mens han rusler rundt med baklengs baseballcaps og old school punk-klistremerker på gitaren. Hans To the Stars-t-skjorte understreker at han ikke lenger er en konspiratorisk galning som sluker obskure litterære artikler, men i stedet hadde en anelse om livet i verdensrommet, noe som understrekes ytterligere på «Aliens Exist».

Travis Barker viser seg å være en trommevirtuos som kan mye mer enn å score Kourtney Kardashian og finne flekker på kroppen hans som stadig mangler en blekkflekk. Trommingen hans på låter som «Feeling This», «Violence» og «Bored to Death» sementerer ham som vanvittig undervurdert i rockemusikkens verden og påpeker samtidig at formen på musikken er totalt underordnet, så lenge som innholdet sitter i skapet. Han styrer showet i høy grad, selv om det ikke blir stort mer enn en voldsomt konstruert «I love you, Copenhagen» bak trommesette

Den er avslappet og autentisk, og selv om konsertens produksjon vitner om nøye planlegging, føler jeg flere ganger underveis at konserten er skreddersydd spesielt for oss som har møtt opp.

Akkurat som Kiss hadde gjort i oppbyggingen til Copenhell 2022, har Blink-182 kjøpt hele butikken og tenner opp alt fra fyrverkeri til brann og røyk, i tillegg til å tilby en oppblåsbar kanin, en ambulanse og til og med et trommesett som flyter ti meter over scenen. Men de har lagt igjen oksygenet. Med trommespill som kan få Tommy Lee til å endelig sjekke inn på et sykehjem og malende gitarriff som kan få Eddie Van Halen til å glise, viser Mark Hoppus, Tom DeLonge og Travis Barker seg selv som mer dyktige enn jeg noen gang kunne drømt om.

De litt tumultariske årene, som både bød på en pause fra Tom DeLonge og et ganske voldsomt kreftforløp for Mark Hoppus, har gjort Blink-182 sterkere. Det kan godt hende at deres versjon av punk hører hjemme på 00-tallet, men en god nostalgitripp kan også gjøre noe en gang i blant.

Uten å være noe i nærheten av å mislykkes, har Blink-182 trukket musikken langt inn i det 21. århundre, gitt katalogen nytt liv, og selv om de har passert 40, er de absolutt langt fra ferdige.

Setliste:

Anthem Part Two
The Rock Show
Family Reunion
Man Overboard
Feeling This
Reckless Abandon
Violence
Up All Night
Dysentery Gary
Dumpweed
Edging
Aliens Exist
Don’t Leave Me
Happy Holidays, You Bastard
Stay Together for the Kids
Always
Down
Bored to Death
I Miss You
Adam’s Song
Ghost on the Dance Floor
What’s My Age Again?
First Date
All the Small Things
Dammit