Into the metaverse

Synthpopgruppen Datarock har gjennom sin nå 23 år lange karriere etablert seg som en av landets mest gjenkjennbare musikk-acts, gjennom sin utagerende scenetilstedeværelse ikledd ikoniske røde treningsdresser. Casio-pop preget til Datarock kan sammenlignes med den noe elektroniske indie-sounden til klassiske post-punk band som Talking Heads og Devo.    

Stjernespekket team                                                                                                                        Platen ble skrevet, arrangert, spilt inn og produsert av Datarock selv i deres eget YAP Records studio — YAP HQ (de rolige korona-årene 2020-2022) med trommisen Øyvind Solheim som ingeniør. Resultatet imponerte såpass at de fikk med seg et britisk stjerne-team på laget: 8 av låtene er nå mikset av The Chemical Brothers sin 5 ganger Grammy-vinnende co-produsent Steve Dub (i Liverpool), 2 spor ble mikset av Adele sin 2-ganger Grammy-vinnende produsent Mark Rankin (i Los Angeles), et spor ble mikset av den internasjonale drum'n'bass legenden Teebee (fra Bergen) – og alt ble til slutt ferdigstilt av mastrings-vidunderet Mike Marsh (The Chemical Brothers, Prodigy, Basement Jaxx, Oasis, Björk, Depeche Mode, Calvin Harris, etc) i Exmouth, Devon. 

I presseskrivet quoter de artikkelen jeg skrev for en måned siden:                                  "Tre låter fra albumet har allerede blitt sluppet. "Rabbit Hole", "Heart Shaped Circle" og "DISCObedience" tyder på en release som frir til den noen ganger techno-aktige og syntetiske sounden til legendariske band som New Order og Gorillaz- pakket inn i en deilig og feit moderne produksjon."                                                                                    

Into the metaverse                                                                                                  "Armadillo II" kicker off plata til et utvalg dyrelyder som skråler i bakgrunnen. Et kunstnerisk valg som skaper en kul kontrast til albumets tematiske retning: kulturkamp, teknologi, sosiale medier og sjansen for en dystopisk fremtid. Mann mot maskin, Natur mot kultur. Inn kommer syngende saxofoner og synths som gir fra seg en 80-talls vibe hvilket er et gjennomgående fundament for albumets musikalske uttrykk. Post-punk referansene popper også opp i løpende rekke. Som nevnt tidligere står New Order sterkt som assosiasjon på denne plata, og med saxen tar jeg meg selv i å føle en atmosfære jeg forbinder med David Bowies låter fra det musikalske tiåret. 

Vokalen roper ut om red pills and blue pills, refererende til The Matrix. I filmen så får hovedpersonen Neo valget om å ta en rød pille for å se sannheten, imens han kan ta den blå hvis han vil returnere til sin falske virkelighet. Dags dato så er såkalte "Red pillers" en fraksjonen nettforum-krigere som identifiserer seg som opplyste motstanderne av samfunnets Matrix. "Soy-boys" kommer også opp i en rekke av lyriske bulletpoints: et begrep som de påståtte red-pillerne bruker om menn innad woke-kulturen som aksepterer dagens "feminine verdensregime". Fra bandets begynnelse har tekstene deres hatt et "data"-aspekt, hvor teknologiske elementer har vært det tematiske holdepunktet. Imens tidlige låter som "Computer Camp Love" tok for seg teknologien som kontekst for uskyldig ungdomskjærlighet, er teknologien på Media Consumption Pyramid portrettert som en mektig og potensielt splittende kraft, som kan fremskynde menneskets undergang.

På låter som "Heart Shaped Circle" og "DISCObedience" så beveger man seg noe ut av de episke proporsjonene og går for en hakket mer dansbar, lettbeint Datarock-sound. Bruken av saxofon er høyt verdsatt, og det er heldigvis ikke manko på forfriskende happy-go-lucky gitarriff. Her er de som alltid dyktige komponister med peil på låtskriving. Teksten holder stadig liv i lyriske temaer. Til discomuikk synges det om Left, right - the eternal fight over fengende harmonier og feite synths. 80-talls vibbene er her gøyale og fjonge, før man på andre låter returnerer til det gravalvorlige.

"Metaverse" gir meg umiddelbar en mørkere følelse, samtidig som den kiler barndomshjernen med assosiasjoner til åpningslåten til Digimon. Refrenget synger mistenksomt om den virituelle virkeligheten til Zuckerberg, akkompagnert av 8-bit horror-synths: Is it a curse, is it reverse: the metaverse. Til et vokalhook som minner om The Prodigy blir Meta liksom satt i rollen som "Skynet" fra Terminator, eller "Tyrell" fra Bladerunner. 80-talls sounden fungerer som en naturlig gateway for dystopiske scifi-referanser. Dette er i mine øyne et av albumets sterkeste sider. 

Ok Boomer, will do                                                                                                                    På låten "Tick Tock" må jeg gi litt trekk for Ok Boomer-faktor når den skal gjøre ordspill ut av appen TikTok og en tikkende dommedagsklokke. Det frister å kalle det så enkelt at det er genialt, basert på hvor mye låta frir til meg musikalsk og tematisk, men her bærer det en bismak av relativt voksne menn som synger Everybody take a stance, twerk a little tiktok dance. Her snakkes det tilsynelatende om politikere, Kina og "ungdommen" på en gang, og oppfordrer oss alle til å come together. Med tillagt godvilje så er denne låta likevel med på å lage et rockeopera-aspekt over albumet, som jeg synes er kult å forestille seg. "Aeon Flux" åpner med et BÆNGER trommeriff før den snakker om en post-apokalyptisk verden, og oppfordrer oss til å destroy what we enjoy. Budskapet  minner om The Who's Baba O'Riley - bare at den fortapte ungdommens hedonisme skildres gjennom vår teknologiske avhengighet, fremfor virkelighetsflukt gjennom psykedeliske stoffer. 

"Armadillo" I er en utrolig god og oppsummerende avslutning på albumet. En dyp stemme beskriver armadilloen som et dyr som ikke deler, med et tykt skall å beskytte seg med. Det lukter en underliggende analyse av dagens samfunnsmenneske som politisk og fysisk avlukket fra andre. Igjen ber albumet oss om å come together. Og jeg er overbevist:     Ok Boomer, will do. Et kult Vampire Weekend-aktig riff på slutten leder deg ut av dystopien, og inn i en danse-utopi. One love to rule them all, synges det. Derav så glir den smakfullt inn i førstelåten på albumet igjen: "Armdadillo II" - hvis man lar plata gå på loop.

Gled deg til fredag! Dette er et album alle må oppleve!