Albumanmeldelse

En deilig popklisjé

En anna mæ - Sondre Justad

Sondre Justad

En anna mæ

Et album preget av gode melodier og tekster. Samtidig ligner nesten alle låtene ubestridelig og forutsigbart på U2s «Beautiful Day». 

Sondre Justad har i løpet av de siste årene blitt et av de største navnene innen norskspråklig pop og bygget seg opp en solid katalog. Hiter som «Riv i hjertet» går fremdeles sin seiersgang over alle bærbare høyttalere i parker gjennom sommeren. Han har blitt kjent for sine lettbeinte og allsang-vennlige melodier som setter lys på temaer som er lett å kjenne seg igjen i. 

Etter siste singelslipp i november med «Pause fra mæ sjølv» har forventningene til det nye albumet bygget seg større med snart to millioner streams på Spotify. Med dette som bakteppe, slipper han sitt tredje album En anna mæ.

Store ambisjoner
Fra første melodilinje, er det klart at En anna mæ har store ambisjoner.

Allerede på tittelsporet får vi servert kontrastfulle elementer som kor mot en litt malplassert industriell rytmeseksjon i en ellers veldig polert pop-miks, mens Justad maler vakre metaforiske bilder om å endelig tørre å utforske egen identitet. Etter å ha lyttet igjennom første halvdel av albumet ser jeg allerede en tendens til at musikken tipper over til det forutsigbare. Mange av sangene ser nesten ut til å følge samme oppskrift. Spor som «Fins det noen», «Meininga med livet» og «En anna mæ» er en tekstbok-oppskrift på hvordan man bygger crescendo gjennom en sang, med endelig klimaks på siste refreng. Dette, i tillegg til svært hyppige innslag av 80-talls synth, gjør at man fort blir mett.

Nå skal det sies at albumet har noen solide lyspunkter, som alle er albumets singler. «Sorry» med Musti er en velprodusert godbit hvor Justads energiske tilstedeværelse virkelig får vist seg frem. Musti sin mørke og silkemyke stemme komplimenterer det ellers lyse musikalske uttrykket i sangen.

Sommerfestival-stemningen
Videre handler låten «Chill litt» om å være i en relasjon hvor den ene vil mer enn den andre. Her kommer Justads rolle som tekstforfatter godt frem. «Æ vil så gjerne kjenn noe, men det e ikke plass til det». Med laidbacke, hiphop-inspirerte trommer og Justads intime vokal, er sporet en deilig pustepause fra en monoton sommer-festivalstemning gjennom resten av plata.

Albumets soleklare stjerne er helt klart «Pause fra mæ sjølv», med sin skinnende allsang-faktor. Låten bruker alle popens skitne triks; de rytmiske strykerne som får deg til å føle at du er med i en coming of age-film og pumpe-bass-trommen, og slikt sett følger den på mange måter sporet til flere av låtene på plata, men denne gang på en best mulig måte. For der lignende låter på «En anna mæ» blir litt klisje og repetitivt, får jeg lyst til å danse med til «Pause fra mæ sjølv». Sporet skaper en nydelig atmosfære av eufori, men også en nostalgisk innsikt i eget liv. Dette gir den en ekstra undertone mange av de andre sporene mangler – som kanskje kommer av at låtene ligner så ubestridelig på U2s «Beautiful Day».

Lyrisk sterk, men for «glætt»
En anna mæ tar opp vanskelige temaer om å finne seg selv og å tørre å bli kjent med sider av seg selv som man ikke helt har turt å dykke ned i før. På sitt beste er albumet utrolig intimt og lyrisk vakkert, akkompagnert med deilige, melodiøse refreng det er lett å få klistret på hjernen. Akkurat som jeg forventet av Sondre Justad. Likevel sitter jeg igjen med en likegyldighet til totalopplevelsen. 

Man blir fort mett av albumet når store deler høres veldig likt ut, og til tider blir for ambisiøst for seg selv. Selv om det er flott at Sondre Justad utforsker temaer om egen identitet og egen identitet i relasjoner til andre, kan det oppfattes som litt for klisjéfylt på det meste. Når man får servert linjer som «Det må ha vært kjærlighet, og æ vil aldri klar å la dæ gå» i en produksjon som er helt «glætt» som såpe, er det vanskelig å ikke gjespe i forutsigbarhetens ånd. «En anna mæ» balanserer på en hårfin linje mellom skikkelig gode poplåter som jeg gleder meg til å se live, men faller også over til det repetitive og kjedelige.

En anna mæ hadde tålt å være tre-fire klisjeer kortere, for inderligheten er allerede på plass.

ANNONCE