Konsertanmeldelse

Hvordan kan rock være så vanvittig bra?

Alice Cooper

Oslo Spektrum

Til tross for en klisjéfest uten like, både musikalsk og visuelt, leveres Alice Coopers univers så overbevisende at selv en rose har potensial til å være vakker.

Noen ting må man godta premissene for å nyte. Alice Cooper er et slikt fenomen. Et grenseoverskridende klisjé-mareritt basert på drivende rock og sceniske elementer fra horrorfilmer og -litteratur. På scenen er det knivdrap, giljotinering og Frankenstein-monstre.

Men noe av fundamentet i Alice Coopers univers er at kjærligheten er lunefull, den fremstilles som en liknende skjebne som i svulstigste 1800-tallsromaner: Kjærligheten er noe man faller inn i, noe man må forsøke å kjempe seg ut fra før man blir varig merket. Døden og kjærligheten er et slags absolutt start- og sluttpunkt for hele tilværelsen i Alice Coopers tekstunivers.

Foto: Willy Larsen / willylarsen.no

Det diabolske og det gudommelige
I disse dager er Alice Cooper på turné. I tillegg til en samling av latterlig rå musikere, har han også med kona si. Rent hykleri, skulle man tro, å stå på scenen og synge om kjærlighetens sterilisering av manndommens virilitet, hvordan den tvinger mannen fra en «billion dollar baby in a diamond vest» til å bli en «dirty desperado and a steaming mess» - alt på grunn av Kvinnen.

Men i Coopers teatralske univers må man godta grunnpremisset; man må godta fantasiens sadistiske grenseoverskridelse. Til tross for, eller kanskje nettopp på grunn av, Alice Coopers tilværelse som en gift mann med kristent verdigrunnlag, er veien åpen for å utforske det andre, det diabolske. Der man har det guddommelige, kan man like gjerne søke i det djevelske.

Derfor er også konserten i Oslo spektrum så hinsides bra – rett og slett fordi Alice Coopers klisjéer oppleves genuine og ekte, levert med enorm overbevisning fra hovedpersonen så vel som bandet. En overarbeida whammy-bar som dunker inn divebombs i annenhver låt fra gitarist Nita Strauss går greit, det samme de klassiske Les Paul-licksene fra Ryan Roxie som så fort kan bli en floskel-fest. Til min store overraskelse slukte jeg disse sjangerklisjéene med like stor appetitt som jeg slukte popcornet der jeg satt i Oslo spektrum. Og verken divebombs eller popcorn pleier å være noe som vekker min appetitt.

Foto: Willy Larsen / willylarsen.no

Dumme roser og rasende giljotiner
Hvorfor fungerer dette så godt, lurte jeg naturligvis på. Når det gjaldt popcornet tror jeg forklaringen var en blanding av sult og salt. Og kanskje er det noe liknende med Alice Cooper – på et eller annet vis var jeg sulten på et fantastisk og kreativt univers som kaster en ut av vante forestillinger og konstruksjoner, noe som kan gi alt man kjenner i tilværelsen en ny innpakning og en ny energi.

Enhver tid har sine karnevaleske fascinasjoner, det vil si fortellinger som står i opposisjon til hverdagens disiplinerte og kjedsommelige gjentakelse. Skal vi tro Alice Cooper ligger det overskridende og utfordrende i vår tid i morbide og eksplisitte skildringer av død og elskov, det fins i laboratorie-monstre og i giljotinens brutale hugg.

I dette grenseoverskridende universet kan selv noe så pretensiøst, konvensjonelt og dumt som rosen, som kun hører hjemme i unge idioters fantasiforestillinger om en lykkelig fremtid, være vakkert. Ja, det er vakkert rett og slett fordi vi av en eller annen grunn sporer energien til den unge idioten i den 74 år gamle mannen som står på scenen og personifiserer Alice Cooper.

ANNONCE