Konsertanmeldelse

Nasjonalskatten som solgte sjelen til lyset

Dimmu Borgir

Tons of Rock

Hva må djeveldyrkere gjøre for å spille på en festival med 80.000 solgte billetter?

I en sky av sort røyk og strupesang stiger Dimmu Borgir ut i solskinnet på Tons of Rocks hovedscene. Jubelen sitter løst når landets fremste musikalske eksport gjennom de siste 30 årene inntar scenen med den selvtitulerte låten «Dimmu borgir». Vokalist Shagrath, som i sine middelaldrende dager har fått to kledelige grå striper foran i det ellers sortfargede håret, lusker inn – teatralsk og diabolsk. Aldring kler black metall usedvanlig godt. En jypling på 20 år i helsvart kan umulig forstå tilværelsens mest grumsete mørke. En 46-åring fra Jessheim, derimot, har ved første øyekast alt som skal til for å overskygge den hodepinefremkallende sola på Ekeberg.

Et tidlig klimaks, og tidlig kollaps

Når Agnete Kjølsrud , kjent fra blant annet Djerv, trer opp på scenen under andre låt «Gateways», råker konserten et tidlig klimaks. Vi bevitner en infernalsk og dommedagsfremkallende låt med en intensitet og glød som brått forsvinner fra scenen idet Kjølsrud går av. Det er også i det øyeblikket at Shagrath avslører sin myke side, ved å avskjedige sin gode kollega med et vennlig smil og en varm klem.

Herfra og ut mangler Dimmu Borgir den kompromissløsheten og intensiteten som gjør sortmetall til en stor opplevelse. Bandet fortaper seg i rockeklisjeer. Den lange rosa tunga i et hvitmalt ansikt fra Galder, tvinger tankene til Kiss. Den rytmiske allsangen av «Oi, Oi, Oi» som går gjennom hele konserten, sender oppmerksomheten vekk fra det mørke og mytiske Dimmu Borgir har sitt opphav i, og rett til AC/DC. 

 

Foto: Willy Larsen / www.willylarsen.no
Foto: Willy Larsen / www.willylarsen.no

 

En pastisj av djeveldyrkelse

Publikum elsker det, riktig nok. Men djevelen opererer ikke med fanfarer og heiarop. Gradvis bryter lyset gjennom mørkets mur som Dimmu Borgir etablerte tidlig i konserten, og det hele ender inn i en pastisj av djeveldyrkelse – en slags selvhjelps-variant, hvor publikum roper med og lager djevelhorn med hendene, som for å påkalle og kvitte seg med sine indre demoner i trygge og nærmest uutholdelig varme omgivelser på Ekebergsletta. 

Dimmu Borgir, som har samarbeidet med både orkester og kor, og som spiller på operataket og gjør utsolgte konserter for metalheads over hele verden, mangler en infernalsk og kompromissløs energi denne kvelden på Tons of Rock. Samtidig mestrer de scenen og publikum, som følger dem trofast gjennom hele konserten. 

 

Foto: Willy Larsen / www.willylarsen.no
Foto: Willy Larsen / www.willylarsen.no

 

Drømmen om en nasjonalskatt

Har Dimmu Borgir mistet seg selv i jakten på å bli Norges fremste eksportvare, sammen med salmalaks og verdens reneste olje? Utvilsomt. Og det er synd. Energien og utstrålingen bandet besitter i disse dager, med furede ansikter, grått hår og en scenisk tilstedeværelse som tidvis overgår alt og alle, har i seg selv alt som skal til for å gjøre bandet til mørkets fremste legender. Men kanskje måtte de mistet publikum på veien – mørket er tross alt ikke et sted mengden vil dvele.

ANNONCE