Konsertanmeldelse

Å være vitne til perfeksjon

Megadeth

Sentrum Scene

I tilnæmet 40 år har Dave Mustaine, med ulike besetninger, strukket seg mot toppen av hva thrashmetal kan være. Søndag fikk Oslo vitne hvor høyt det er mulig å nå.

«Thrashpionerene Megadeth kommer tilbake til Sentrum Scene» kunne man lese på konsertlokalets nettside i forkant av søndagens konsert. Sant å si er det ikke mye igjen av det originale Megadeth utover frontmann Dave Mustaine, som startet bandet i 1983 etter å ha fått fyken av godguttene i Metallica.

Siden den gang har mye blod, svette og bitterhet gått med i målet om å bli verdens største metallband. At Megadeth for lengst har blitt tatt opp i musikkhistorien som en av «de fire store» thrashmetall-bandene – sammen med Metallica, Anthrax og Slayer – har ikke gjort noe for å dempe ambisjonsnivået. I drøyt 40 år har Mustaine, med ulike besetninger, strukket seg mot toppen, og det får vi gleden av å være med på.

Upåklagelig rollebesetning
Det er utsolgt på Sentrum Scene. Det er sommer ute, og Oslos metalfans har trukket inn under bakken for å få med seg noe av det de holder aller helligst. Megadeth har, som sagt, hatt noe hyppig utskiftning av personell over årene, men mannskapet som har drevet skuta de siste årene er utvilsomt det beste på lenge.

Fra det øyeblikket de første notene på åpningslåta «Hangar 18» sprenger ut gjennom PA-anlegget er publikum i fyr og flamme. De kjente og kjære gitarriffene sitter tett i hele lokalet, og spilles med en mesterlighet som på ingen måte tar tyngden ut av dem.

Når Kiko Loureiro og Dave Mustaine setter i gang det alternerende solokjøret som låta er kjent for er det bare å bøye seg i støvet. Loureiro mestrer Marty Friedmans gamle soloer som om han var født inn i rollen, mens Dave kontrer med et radbrekkende tempo. Man kan ikke annet enn å stå og glise.

Foto: Jan-Erik Eriksen

Prosjektet Megadeth
Siden debutplata i 1985 har Megadeth gitt ut 16 studioalbum og setlisten denne kvelden inneholder en god blanding av hits og kuriositeter. «Dread and the fugutive mind», fra den noe forglemmelige 2001-plata, er en positiv overraskelse. Mindre overraskende, men like velkommen er «Angry again» som i sin tid ble skrevet som soundtracket til Schwarzenegger-filmen «The Last Action Hero».

Søndagens konsert handler dog om mer enn bare å feire en lang karriere. Den handler om det som Megadeth alltid har handlet om: Å hevde seg. Det mangler ikke på rykter om at Dave Mustaine er en vanskelig fyr å jobbe med, men mye av årsaken til at Megadeth har gått gjennom så mange iterasjoner skyldes nok også at han ikke lar seg stoppe. Der andre har droppet ut, pensjonert seg, fått sparken, gitt opp eller dødd, har han fortsatt.

Med Megadeth har Mustaine gitt ut flere album en samtlige av «de fire store», og det på kortere tid. Han har også et nytt et på vei denne sommeren, sammen med det nåværende turnébandet.

Poenget er: Megadeth på Sentrum Scene er ikke et band fra 80-tallet som mimrer tilbake til 80-tallet, slik band fra denne perioden ofte gjør når de spiller live. Megadeth er et pågående prosjekt som aldri har tatt blikket av målet: Å finne frem til den reneste, mest ekstreme metallyden man kan oppnå.

Det lar seg merke i måten de spiller på. Hele bandet er utrolig samstemt. Bevegelsene nærmest maskinelle i utføringen, uten at det blir sterilt. Sceneskift og gitarbytter kommer og går mens bandet dekker for hverandre etter hvert som de trer inn og ut av scenen.

Et av kveldens høydepunkter er en kombinert gitar/tromme-solo fremført av Loureiro og tidligere Soilwork-trommis Dirk Verbeuren. Verbeuren har vært med bandet siden 2016 og det kan virke som om han har bestemt seg for å gjøre skam på tidligere Megadeth-trommiser ved å simpelthen spille låtene deres tettere, hardere og voldsommere enn de noen gang har klart selv.

Verbeuren gjør også en utmerket fremføring av dommedagsvarsleren «Dawn Patrol» sammen med bassist James LoMenzo. Han er siste tilskudd i lineupen, og steppet inn etter at David Ellefson (Megadeths lengstsittende medlem etter Mustaine selv) fikk sparken etter en sex-skandale i 2021. Fansen vil kanskje savne Ellefson, men med LoMenzo i rytmeseksjonen er det ingen grunn til å frykte for det musikalske.

Foto: Jan-Erik Eriksen

Det er ingenting å trekke på
Konserten ble et bevis på hvor langt det er mulig å nå om man virkelig ønsker å være best.

Personlig har jeg fulgt Megadeths karriere med skrekkblandet fryd i mange år, men jeg ante virkelig ikke hva jeg skulle forvente i forkant av denne konserten. Som kritiker er det nærmest å innrømme nederlag, men jeg ble rett og slett trollbundet. Det er ingenting å trekke på. Å pirke blir bare smålig.

Var setlisten litt kort? Var det synd at de ikke spilte en eneste låt fra «Killing is my business»? Hadde jeg vært mer fornøyd om de spilte «Rust in peace» i sin helhet? Har kombinasjonen av alder og strupekreft tatt noe av det snerrende brodden ut av Mustaines stemme? Det var det ikke en kjeft på semtrum scene som brydde seg om i kveld!

ANNONCE