Albumanmeldelse

I 2080 får etterlivet sin egen frekvens

Dawn FM  - The Weeknd

The Weeknd

Dawn FM

Hva skal The Weeknd være nå? Dawn FM oser i hvert fall av nostalgi.

En popstjerne så enorm at ingen arena i det lille land er stor nok, en annen mann forelsket i en svunnen gullalder bygget på synth? Eller en artist med ambisjoner som er overbevisende nok til at vi følger ham fra gigantiske hits som «Blinding Lights» på en drømmende null retur til lyset i enden av tunnelen? Mulighetene er mange.

Sterkere enn noen gang

Dawn FM har garantert gitt mange skumle ledetråder, mest basert på det festlige coveret og da muligens fordi The Weeknds radioestetikk allerede er testet ut med den relativt hardtarbeidende partneren Daniel Lopatin aka Oneohtrix Point Never på Lopatins siste album. Etter noen sekunder med Jim Carreys gåtefulle og fløyelsmyke radiostemme på tittelintroen, vil imidlertid de fleste ane at The Weeknd står sterkere enn noen gang før, og for alvor har funnet seg en stemme som omfavner og restrukturerer det nostalgiske.

«It's 5 AM, I'm a nihilist, I know it's nothing after this» synger Abel Tesfaye med en vanskelig gjenkjennelig stemme før refrenget på «Gasoline», med sin overdådige r&b-vokal.

LES MER: GAFFA kårer årets norske album

Det er ikke helt nødvendig for Dawn FM å bli konseptualisert rundt en synthkjør mot skjærsilden med de små vekslende radiobitene, for det nye albumet er kanskje det mest sammenhengende og gjennomførte The Weeknd har laget siden r&b-perioden. Dette skyldes selvsagt at plata også står som et produkt av innsats fra Daniel Lopatin samt kremen av svenske låtskrivere, produsenter og DJ-er, som tilsynelatende har storstilt stadionpop i blodet.

De svenske låtskriverne Max Martin og Oscar Holter, som har skrevet «Blinding Lights» sammen, har bidratt med blant annet singelen «Take My Breath», som dukker opp på plata i sin oppblåste 5:39-versjon for øvrig med en fin jevn overgang fra «How Do I Make You Love Me?». Albumets største hit, som er å sammenligne med «Can't Feel My Face» og «Starboy», er helt klart platens egentlige siste låt, «Less Than Zero». Her har Holter og Martin trukket på de helt sikre kortene med en behagelig klimrende gitar over udødelige trommer med en nesten irriterende synthprogresjon og deretter vers som effektivt utspiller seg som en polert versjon av La Roux sin «In for the Kill».

Hee Hee

Vi må rope varsko hvis Abel Tesfaye plutselig tar tak i skrittet, kommer med små dyriske utbrudd og begynner å danse baklengs. Ikke bare dukker Quincy Jones opp på Dawn FM med herlig kule og umiddelbare talesnutter, Quincys mellomspill blir også fulgt av det mykeste Michael Jackson-nummeret The Weeknd noen gang har laget. Vokalen på «Out of Time» er ikke til å ta feil av, og produksjonen med sitt åpenbare tyveri av Tomoko Arans «Midnight Pretenders» er umiskjennelig hentet fra MJs mer ukjente katalog.

The Weeknd vil være den superpopulære superstjernen som avskyr Grammys, selv om nostalgien hans er mer sugetablett enn stikkpille. Lopatins skjeve bidrag blir stort sett overskygget av innspill fra Swedish House Mafia-gutta som Sebastian Ingrosso og Steve Angello på «Sacrifice», som i likhet med flere spor har en tørr gitar a la Nile Rodgers å gjøre lytteren helt klar over hvilken tid vi skal tenke tilbake på.

LES MER: Brenn. med nytt album

Mesterlig balansert

Som med After Hours er siste halvdel av Dawn FM avgjørende for at lytteopplevelsen ikke skal bli for poppet og triviell. Her får Lopatins litt særegne radioestetikk blåse for full smash på «Every Angel is Terrifying», som har små biter av fin skjev produksjon, men også en sprø reklame for etterlivet som en godt markedsført sci-fi-opplevelse.

Den kaotiske herligheten er heldigvis godt forløst av nok en solid runde Holter/Martin-pop med en klype Lopatin på «Don't Break My Heart». Lil Wayne melder også sin ankomst mot slutten, og man kan undre seg over at en så bortkastet AutoTune-rapper har sluppet gjennom den ellers så fine linjen i horisonten på Dawn FM. 

ANNONCE