Konsertanmeldelse

En mann uten grenser

Gorillaz

Amfiet, Øyafestivalen

Hvordan blir det noe annet enn et stygt og sjangerforvirret lappeteppe? Hvor finner han den røde tråden som går gjennom hele Gorillaz-veven? 

Damon Albarn er 54 år gammel, men alltid på vei. Han er en sann pioner etter fødselsmerke, og kraftig diagnostisert med det vi her til lands kaller Gerhardsen-syndromet.

Produktivitet er hans største dyd, å sitte stille den største synd.

Siden 1998 har Damon Albarn og resten Gorillaz-gjengen utforsket nye sounds, nye samarbeid, nye instrumenter, nye sjangre, hvileløst.

Onsdag kveld fikk Øyapublikummet se et av 2000-tallets viktigste band flekse diskografien. 

Grenseløs

Damon Albarn kunne fortsatt å spille i Blur til han døde av alderdom, han kunne repetert samme formula til den smuldret opp i graven, som brødrene i et visst annet britisk band. Men laurbærene har aldri vært noe for den sprengkreative mannen.

Vi er mange som er nostalgiske etter Gorillaz’ mange udødelige slagere, heldigvis velger likevel ikke det rosakledde orkesteret å la seg redusere til et forsteinet relikvie onsdag kveld, som så mange andre headlinere fra samme tidsepoke. Gorillaz er alltid i bevegelse, alltid i takt med tidsånden. 

Det eneste Damon Albarn ikke kjenner er grenser, og kanskje kunne man trengt noen, for eksempel når han gir blanke i måtehold og gir et smekkfullt Amfi flere ukjente låter på rekke og rad og mot slutten durer på med noen langdryge sviskeballader ved pianoet.

Foto: Siri Granheim
Foto: Siri Granheim

Hvordan blir det ikke et stygt lappeteppe? 

Men sistnevnte var bare tre-fire av tjuefire stoppesteder denne kvelden.

Vi reiser ellers i hundretjue omdreninger fra digitalisert post-punk til dubsteptechno, funky triphop, hiphop og pur elektropop. Riff går hånd i hånd med beats, og bars med følsomme vokaler, og listen over gjestevers fra storskjermen er så lang og flerfoldig at den nesten ikke får plass i en anmeldelse.

Blant disse jamaicanske dancehall med Popcaan, britisk grime med slowthai, og et par navn som neppe trenger noen introduksjon: Mos Def, De La Soul, Elton John og The Cures Robert Smith.

Da har altså Damon Albarn valgt bort hits med artister som Lou Reed, Snoop Dogg, Schoolboy Q og ikke minst den britiske rapperen Little Simz som gjester samme scene lørdag.

Hvordan får han det til å henge på greip? Hvordan blir det noe annet enn et stygt og sjangerforvirret lappeteppe? Hvor finner han den røde tråden som går gjennom hele Gorillaz-veven? 

Damon Albarn er en aldri hvilende helt av vår tid.

ANNONCE