Albumanmeldelse

Konseptuelt, men ufullkomment

Humanz - Gorillaz

Gorillaz

Humanz

Kun deler av den planlagte helheten interesserer.

Kun deler av den planlagte helheten til Gorillaz' nye album interesserer.

Mennene bak idéen Gorillaz er Damon Albarn og Jamie Hewlett. Sammen i musikalitet, kreativitet og tegnekunst, skapte de verdens mest kjente (og kanskje første) virtuelle band. De omfavnet fremtiden som ville komme. Nå er de den, og verken før eller etter den. Det er ikke lenger bemerkelsesverdig det konseptet Gorillaz har.

Tiden har tatt dem igjen.

LES OGSÅ: Derfor fjernet de alle referanser til Donald Trump.

Det har gått hele syv år siden de ga ut det velrenommerte Plastic Beach. Men de to hovedpersonene har ikke ligget på latsiden av den grunn. Damon Albarn har laget opera, gitt ut nytt Blur-album, et glimrende soloalbum og turnert med syrisk orkester. Hewlett har fortsatt med sine visuelle prosjekter og holdt kunstutsillinger.

I tillegg ga Gorillaz ut «albumet» The Fall i 2010 – laget ene og alene på iPad. 

Konseptuelt

Gorillaz kan skilte med bangers som fortsatt buldres løs over hele verden, som den udødelige Clint Eastwood, De La Soul-samarbeidet Feel Good Inc. eller den nyere Melancholy Hill. Men denne gangen er det ingen slike. Det nærmeste Humanz kommer er to av platens singler, Ascension med Vince Staples og Saturnz Barz med den sterke jamaicanske aksentet til Popcaan.

Anmeldelsen fortsetter under videoen.

Men det har vel heller aldri vært Gorillaz' hovedpoeng å produsere slike låter, det har snarere vært en bonus. Humanz er nemlig på alle andre måter enn hitperspektivet en fryktelig typisk Gorillaz-plate. Den er veldig mye og den er veldig kaotisk konseptuell. 

LES OGSÅ: Regissør bak flere legendariske musikkfilmer er død.

Som vanlig er det overflod av gjesteartister. Så mange at man knapt makter å holde tungen bent i munnen. Det er også en anmassende mengde lyder, ord og idéer – slik det alltid er.

Det er klart at med Humanz er det kaotiske en planlagt del av det konseptuelle. Det anmassende også. Men selv om den røde tråden finnes der inne et sted, krever det umåtelig med tid og tanker for å oppdrive og se den. 

Katastrofens parallelle fest

Den som leter finner likevel det konseptuelle. Selv om det egentlig ikke virker troverdig at et slikt tema skal tas opp enda en gang – kanskje det handler om feil ordvalg fra min side? – så handler det altså om den post-apokalyptiske, post-faktuelle og hatfylte verden etter Donald Drumpf. 

LES OGSÅ: Damon Albarn har 40 nye låter liggende.

Slik er i hvert fall vibbene, og slik er tekstlinjene. Det er også slik Damon Albarn er å forstå i sine intervjuer. Albarn har likevel selv valgt å redigere ut enhver direkte Trump-referanse, takk og lov for det. Slik slipper man å føle at man leser enda en kronikk. Slik slipper man, som Albarn selv argumenterer, å gi mer oppmerksomhet til en som absolutt ikke trenger det.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Det er imidlertid en distinktiv forskjell på det «post-apokalyptiske» her og andre steder. Her er det nemlig fest i katastrofen. En parallell fest i katastrofen, som i en sorg-fraskrivelse, hvor man har de glade innenfor, som ikke ønsker å ta stilling til det tapte utenfor, akkurat nå. 

Humanz tar oss, med sine små talespor, omkring i et moderne og pumpende festlokale, hvor verden utenfor brenner.

LES OGSÅ: Takket nei til Gorillaz.

Det er som å ligge inne i kongens have og rulle seg i grønt gress, fortelle virkelighetsfjerne historier, mens svartedøden rammer alt og alle på andre siden av muren. De innendørs vet det godt, og de bryr seg, men bare ikke i dette øyeblikket. De trenger en pause. 

Ambisiøst, men ufullkomment

Humanz er et album man kan skrive langt om, på grunn av alle sine «greier». Det er et karakteristisk Gorillaz-album. Fylt med en haug av tema og referanser å sette seg inn i. Om man vil. Men om det er verdt å ville, er heller usikkert. Det er lite som drar og suger deg inn. Lite som frister og lokker. 

Det er konseptuelt på den måten at man helst må ta med seg lommelykt for først å finne den røde tråden, og deretter så digitalisert på en så kraftig uorganisk måte at en pause med frisk luft er nødvendig for å holde ut veien videre.

LES OGSÅ: Turnerer norske kjøpesentre.

Det er ironisk, men igjen – kanskje aller mest denne gangen med Humanz - er det slik at det konseptuelle bandet Gorillaz gjør seg best med enkeltlåter. Denne gangen er det Ascension feat. Vince StaplesSaturnz Barz feat. Popcaan og Submission feat. Danny Brown & Kelela som er de mest nevneverdige.

ANNONCE