Det starter bra, slutten er kul, men hva i alle dager skjedde i midten her?
Du kommer sikkert til å tenke at denne anmeldelsen er skrevet av en kjedelig nostalgikergubbe som drømmer seg tilbake til da verden var enklere, Putin var slankere, pilsner kom i koselige brune 0,33 flasker og den musikalske utageringen til Jack White ble holdt i tøylene av en nokså teknisk begrenset trommeslager. Og alt det har du helt rett i.
Burde vært straffbart
Singelen «Taking me back» åpner Fear of the dawn med god gitarrock og catchy trommer, før «Fear of the dawn» overtar for å utfordre ørene dine med et sub-bass dominert lydbilde. Låta er fet, og Jack White sin umiskjennelige blues-riffing er på topp.
Nå drar vi over i det eksperimentelle hjørnet, og vi blir vitne til hvor voldsomt ting kan bli når blåhårede White får herje fritt i et godt utstyrt lydstudio helt uten begrensninger. Hi-De-Ho er noe jeg foreslår vi fjerner fra jordens overflate umiddelbart, og gjør det straffbart å oppbevare digitale kopier av denne lydfilen på lik linje med andre ting som sirkulerer rundt i det mørket nettet. Denne starter med noe som må beskrives som islamsk bønnesang - en ganske sjelden ingrediens i vestlig rock. Eneste bandet jeg kommer på som har fått den kombinasjonen til å funke er stonerrockerne i Om, og da snakker vi en ganske annen sinnsstemning enn vi er inne i her, men nok om det.
Før lovprisingen er ferdig kommer et riff som kan være lånt fra Slim Shady skiva til Eminem inn, og ja, nå kommer også rappinga. Etter hvert kastes det bare inn forskjellige partier av ulik karakter over en lav sko. Forvirringen er komplett.
Teatralsk jungel
På neste låt, «Eosophobia» starter Jack med å rippe sitt eget riff fra White Stripes låten «As Ugly As I Seem», før han nådeløst setter i gang med noe jungle-dub-dance aktige greier. Når man nå leser at neste spor på skiva heter «Into the Twilight», er det virkelig bare å stålsette seg - og det trengs. Det er akkurat så teatralsk og overlesset av unødvendigheter som man kan frykte.
Mot slutten av skiva tar det seg heldigvis opp igjen - vi må dessverre gjennom en reprise av «Eosophobia», men det avsluttes sterkt med 60-talls ribber på «Morning, Noon and Night» og til slutt bys det på dype følelser og selvutlevering på «Shedding My Velvet».
